nov 162017
 

I går rundet jeg endelig de «magiske» 100. Jeg tipper tiden vil gå enda fortere fremover nå, selvom jordmødrene ikke har noe tro på at jeg går til termin. Jeg tror også selv at lille T kommer før tiden slik begge storesøsknene har gjort.

Vi mangler enda mange ting til at alt er klart, så at hun holder seg inne endel uker til er helt greit. Da jeg var innlagt på føden forrige uke sa de at det ikke var uvanlig med mer kynnere nå som jeg venter nummer 3, men altså denne natten har vært helt forferdelig. Det startet i går kveld, og jeg fikk sovet litt i rykk og napp i natt. Heldigvis fikk jeg slappet av litt på sofaen før jeg skulle hente Ida Emilie på skolen.

Ønsker dere en fin dag!

nov 102017
 

Puh, for noen dager jeg går igjennom nå. Ikke nok med at jeg har bekymringer fra før som stjeler alle tanker om dagen, men nå var det også min tur. De siste ukene har jeg gått rundt i min egen boble. Jeg glemmer avtaler og hodet og kropp spiller virkelig ikke på lag. Jeg har det rett og slett ikke så bra.

Onsdag hadde jeg levert Ida Emilie på skolen. Kjørte hjem, ryddet litt og skulle ned for å sette på en klesvask. Som dere vet fra før sliter jeg med bekkenløsning og jeg har egentlig bare venter på at dette en dag skulle skje. Da jeg skulle gå ned trappa sviktet høyrebeinet mitt og der lå jeg plutselig i bunnen av trappa hjelpesløs og hjemme alene. Jeg kom meg omsider opp etterhvert og det første jeg gjorde var å ringe til sykehuset. De ville ha meg inn til kontroll på føden med det samme for å se at lille T hadde det bra i magen. Stemoren min hentet meg og avgårde dro vi til Kalnes.

Jeg møtte Bjørn Vidar som måtte dra hjem fra jobb på sykehuset og vi ble henvist rett til ultralyd. De var bekymret for at morkaken skulle løsne. Alt var heldigvis bra med babyen, hun hadde nok fostervann og hjertet slo fint. Hun veide mellom 770-780 gram og lå fint ann etter alle mål i forhold til terminen. Morkaken lå heldigvis der den skulle ligge men lilevell ville de ha meg til observasjon i 24 timer.

Jeg var så heldig å få sykebesøk, se de fine tegningene Ida Emilie og Thorbjørn hadde med til meg!


Nav sier at bekkenløsning ikke er grunnlag for svangerskapspenger, det utgjør ikke fare for barnet sier de. Da spør jeg: Hvorfor ble jeg da innlagt? Jeg skulle gjerne ha jobbet enda jeg, men når jeg stadig detter om blir det vanskelig desverre.. I tillegg er kynnerne sterkere enn noen gang, og jeg blir veldig sliten av disse. Dette svangerskapet skulle visst vise seg å ikke være så lett. Nå har jeg fått beskjed om å ta det med ro for å forhindre prematur fødsel, så det er nok lurt å lytte til jordmoren som fulgte meg opp på sykehuset.

nov 102017
 

Puh, for noen dager jeg går igjennom nå. Ikke nok med at jeg har bekymringer fra før som stjeler alle tanker om dagen, men nå var det også min tur. De siste ukene har jeg gått rundt i min egen boble. Jeg glemmer avtaler og hodet og kropp spiller virkelig ikke på lag. Jeg har det rett og slett ikke så bra. 

Onsdag hadde jeg levert Ida Emilie på skolen. Kjørte hjem, ryddet litt og skulle ned for å sette på en klesvask. Som dere vet fra før sliter jeg med bekkenløsning og jeg har egentlig bare venter på at dette en dag skulle skje. Da jeg skulle gå ned trappa sviktet høyrebeinet mitt og der lå jeg plutselig i bunnen av trappa hjelpesløs og hjemme alene. Jeg kom meg omsider opp etterhvert og det første jeg gjorde var å ringe til sykehuset. De ville ha meg inn til kontroll på føden med det samme for å se at lille T hadde det bra i magen. Stemoren min hentet meg og avgårde dro vi til Kalnes.


Jeg møtte Bjørn Vidar som måtte dra hjem fra jobb på sykehuset og vi ble henvist rett til ultralyd. De var bekymret for at morkaken skulle løsne. Alt var heldigvis bra med babyen, hun hadde nok fostervann og hjertet slo fint. Hun veide mellom 770-780 gram og lå fint ann etter alle mål i forhold til terminen. Morkaken lå heldigvis der den skulle ligge men lilevell ville de ha meg til observasjon i 24 timer.

Jeg var så heldig å få sykebesøk, se de fine tegningene Ida Emilie og Thorbjørn hadde med til meg!


Nav sier at bekkenløsning ikke er grunnlag for svangerskapspenger, det utgjør ikke fare for barnet sier de. Da spør jeg: Hvorfor ble jeg da innlagt? Jeg skulle gjerne ha jobbet enda jeg, men når jeg stadig detter om blir det vanskelig desverre.. I tillegg er kynnerne sterkere enn noen gang, og jeg blir veldig sliten av disse. Dette svangerskapet skulle visst vise seg å ikke være så lett. Nå har jeg fått beskjed om å ta det med ro for å forhindre prematur fødsel, så det er nok lurt å lytte til jordmoren som fulgte meg opp på sykehuset.

okt 282017
 

Altså, hva er greia med å kjenne på andre sin mage? Jeg stod på jobb for ikke så lenge siden, og en kunde bøyde seg over disken og begynte å strøke og ta meg på magen. Jeg tror hun gjorde det for å være hyggelig, men her går virkelig min egen intimsone. Er det allmannseie? Jeg ble helt satt ut og trakk meg raskt tilbake. En ting er at kjente spør om å få kjenne, men ukjente? Nei, det ligger virkelig ikke i min natur..

Her hjemme kjennes det på magen flere ganger om dagen av både mann og barn og det syntes jeg er superkoselig. Husker første gang Ida Emilie kjente lille T sparke. Hun ble helt satt ut og fikk tårer i øynene. Hun har jo vært med på dette før også da Thorbjørn lå i magen, men da var hun bare 2,5 år gammel og hun skjønner nok mye mer av hva som foregår denne gangen.

Hva mener du? Er det greit at ukjente tar deg på magen om du er/hadde vært gravid?

sept 222017
 

Endelig var dagen kommet. Jeg har tellet dager til vi kunne få se den lille mageboeren igjen. Magefølelsen denne gangen har aldri vært så sterk noen gang. Jeg har hele tiden omtalt babyen som han og jeg har drømt utallige mange drømmer om blått tøy, blå kosebamser og bittesmå lekebiler. Stemte magefølelsen min?


Ida Emilie og Thorbjørn var veldig klare for å finne ut om det var en gutt eller jente som kommer i februar. Ida Emilie håpte på jente, mens Thorbjørn ville gjerne ha en lillebror. Ida Emilie sa så fint her om dagen: «Mamma, det spiller egentlig ingen rolle om det er gutt eller jente. Det viktigste er at babyen er frisk». Hun har så rett!! Denne gangen hadde vi ingen ønsker om kjønn, for det er jo faktisk som Ida Emilie pent sier, det viktigste er at babyen er frisk.

Klokken slo 09.00 og en hyggelig jordmor tok oss imot på Kalnes sykehus. Hun lo litt av historien vår, for det er jo faktisk ikke mange som blir gravide til trosss for sterilisering. Hun tok alle mulige mål og undersøkelser før hun tilslutt fortalte kjønnet på den lille babyen vår. Jeg kjente tårene presset på, og jeg var så lykkelig! Tenk at vi skal få vårt barn nummer 3. Det var nesten litt uvirkelig å ligge der under ultralyden for jeg hadde jo aldri i livet forestilt meg at vi skulle gjennom dette sammen en gang til. Lykkelige gikk vi ut av sykehuset og dro rett på Name It for å handle inn de første fargede plaggene.

Gleden av å fortelle nyheten til de kommende storesøsknene var stor, og det er tydelig at de gleder seg veldig begge to. Det er så deilig å endelig kunne begynne med innkjøp til lille T. Nå skal jeg kose meg med planlegging frem til den lille kommer.


I februar kommer det nemlig en liten prinsesse til verden. Vi gleder oss masse!
Magefølelsen stemte altså ikke :)

aug 292017
 

Hei og takk for sist! Nå er det jaggu en stund siden jeg har skrevet på bloggen. Jeg fant ut at jeg trengte en skikkelig lang ferie fra skrivingen. Vi har hatt en knallfin sommer, og nå som skolen er igang igjen er man inne i gamle rutiner igjen.

Sommeren satte spor, det skal virkelig sies. Seint i Juni fikk vi en beskjed vi aldri trodde vi skulle få, for i utgangspunktet var det umulig. Jeg var gravid! Alle tankene ble spinnville og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Vi hadde året før tatt beslutningen om at vi ikke skulle ha flere barn, men nå stod jeg der altså med positiv test i hånda likevell.  Jeg hadde på dette tidspunktet lagt om livsstilen, trente masse pågrunn av ryggplagene mine og tok ikke ett eneste tegn på at jeg kunne faktisk være gravid. Mensen uteble, men likevell var det jo umulig at jeg var gravid og den tanken slo meg faktisk ikke. Bjørn Vidar tøyset med at jeg skulle ta en test, og det gjorde jeg. Jeg hadde liggende etter prøvingen med Thorbjørn og det var ingen tvil. Den kunne ikke bli mer positiv. Vi er da den ene av 10.000 stk denne kan skje med. Hva er oddsen for at det skulle bli oss? Vi må snart vinne i lotto…

Det tok lang tid før jeg klarte å forsone meg med at vi faktisk skulle få ett barn til. Abort er uaktuelt og det er jeg veldig imot. Vi mener det uskyldige barnet bør få en sjanse når det først har klart å komme seg opp og frem. Vi har allerede vært på 2 ultralyder og neste er 21 September. Da får vi vite om det er en liten gutt eller jente som gjemmer seg i magen. Selv har jeg veldig guttefølelse, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle hvilket kjønn det er.

Jeg har ikke termin før i Februar 2018, men jeg tror likevell tiden vil gå fort frem til det. Gjett om Ida Emilie og Thorbjørn gleder seg da? :)

mar 232013
 

I dag er det 23 Mars, og dette er min termindato. Isteden sitter jeg her med min fantastiske sønn på allerede 17 dager. Jeg husker jeg var så redd jeg skulle gå over termin, og måtte bli satt i gang. Det slapp jeg heldigvis. Fødselshistorien min skrev jeg på min forrige blogg, og du kan lese den her.

Nå har jeg og Ida Emilie stått opp, mens guttakrutt ligger fortsatt å sover. Skulle ønske det var jeg som fikk dra meg lenge i senga, for i natt har jeg ikke sovet noe godt i det hele tatt. Sliter veldig med at jeg er mye svimmel. Skal til legen på mandag, men er jeg like ille som jeg var i går i dag også blir det en tur på legevakten. Å være hjemme alene med ungene når jeg er sånn er virkelig ikke noe jeg er tilfreds med.

Nå får jeg lage til noe frokost her, viktig å starte dagen med mat og drikke i kroppen.
Ønsker dere en flott dag!:-)

20130323-085424.jpg