nov 162017
 

I går rundet jeg endelig de «magiske» 100. Jeg tipper tiden vil gå enda fortere fremover nå, selvom jordmødrene ikke har noe tro på at jeg går til termin. Jeg tror også selv at lille T kommer før tiden slik begge storesøsknene har gjort.

Vi mangler enda mange ting til at alt er klart, så at hun holder seg inne endel uker til er helt greit. Da jeg var innlagt på føden forrige uke sa de at det ikke var uvanlig med mer kynnere nå som jeg venter nummer 3, men altså denne natten har vært helt forferdelig. Det startet i går kveld, og jeg fikk sovet litt i rykk og napp i natt. Heldigvis fikk jeg slappet av litt på sofaen før jeg skulle hente Ida Emilie på skolen.

Ønsker dere en fin dag!

nov 102017
 

Puh, for noen dager jeg går igjennom nå. Ikke nok med at jeg har bekymringer fra før som stjeler alle tanker om dagen, men nå var det også min tur. De siste ukene har jeg gått rundt i min egen boble. Jeg glemmer avtaler og hodet og kropp spiller virkelig ikke på lag. Jeg har det rett og slett ikke så bra.

Onsdag hadde jeg levert Ida Emilie på skolen. Kjørte hjem, ryddet litt og skulle ned for å sette på en klesvask. Som dere vet fra før sliter jeg med bekkenløsning og jeg har egentlig bare venter på at dette en dag skulle skje. Da jeg skulle gå ned trappa sviktet høyrebeinet mitt og der lå jeg plutselig i bunnen av trappa hjelpesløs og hjemme alene. Jeg kom meg omsider opp etterhvert og det første jeg gjorde var å ringe til sykehuset. De ville ha meg inn til kontroll på føden med det samme for å se at lille T hadde det bra i magen. Stemoren min hentet meg og avgårde dro vi til Kalnes.

Jeg møtte Bjørn Vidar som måtte dra hjem fra jobb på sykehuset og vi ble henvist rett til ultralyd. De var bekymret for at morkaken skulle løsne. Alt var heldigvis bra med babyen, hun hadde nok fostervann og hjertet slo fint. Hun veide mellom 770-780 gram og lå fint ann etter alle mål i forhold til terminen. Morkaken lå heldigvis der den skulle ligge men lilevell ville de ha meg til observasjon i 24 timer.

Jeg var så heldig å få sykebesøk, se de fine tegningene Ida Emilie og Thorbjørn hadde med til meg!


Nav sier at bekkenløsning ikke er grunnlag for svangerskapspenger, det utgjør ikke fare for barnet sier de. Da spør jeg: Hvorfor ble jeg da innlagt? Jeg skulle gjerne ha jobbet enda jeg, men når jeg stadig detter om blir det vanskelig desverre.. I tillegg er kynnerne sterkere enn noen gang, og jeg blir veldig sliten av disse. Dette svangerskapet skulle visst vise seg å ikke være så lett. Nå har jeg fått beskjed om å ta det med ro for å forhindre prematur fødsel, så det er nok lurt å lytte til jordmoren som fulgte meg opp på sykehuset.

nov 102017
 

Puh, for noen dager jeg går igjennom nå. Ikke nok med at jeg har bekymringer fra før som stjeler alle tanker om dagen, men nå var det også min tur. De siste ukene har jeg gått rundt i min egen boble. Jeg glemmer avtaler og hodet og kropp spiller virkelig ikke på lag. Jeg har det rett og slett ikke så bra. 

Onsdag hadde jeg levert Ida Emilie på skolen. Kjørte hjem, ryddet litt og skulle ned for å sette på en klesvask. Som dere vet fra før sliter jeg med bekkenløsning og jeg har egentlig bare venter på at dette en dag skulle skje. Da jeg skulle gå ned trappa sviktet høyrebeinet mitt og der lå jeg plutselig i bunnen av trappa hjelpesløs og hjemme alene. Jeg kom meg omsider opp etterhvert og det første jeg gjorde var å ringe til sykehuset. De ville ha meg inn til kontroll på føden med det samme for å se at lille T hadde det bra i magen. Stemoren min hentet meg og avgårde dro vi til Kalnes.


Jeg møtte Bjørn Vidar som måtte dra hjem fra jobb på sykehuset og vi ble henvist rett til ultralyd. De var bekymret for at morkaken skulle løsne. Alt var heldigvis bra med babyen, hun hadde nok fostervann og hjertet slo fint. Hun veide mellom 770-780 gram og lå fint ann etter alle mål i forhold til terminen. Morkaken lå heldigvis der den skulle ligge men lilevell ville de ha meg til observasjon i 24 timer.

Jeg var så heldig å få sykebesøk, se de fine tegningene Ida Emilie og Thorbjørn hadde med til meg!


Nav sier at bekkenløsning ikke er grunnlag for svangerskapspenger, det utgjør ikke fare for barnet sier de. Da spør jeg: Hvorfor ble jeg da innlagt? Jeg skulle gjerne ha jobbet enda jeg, men når jeg stadig detter om blir det vanskelig desverre.. I tillegg er kynnerne sterkere enn noen gang, og jeg blir veldig sliten av disse. Dette svangerskapet skulle visst vise seg å ikke være så lett. Nå har jeg fått beskjed om å ta det med ro for å forhindre prematur fødsel, så det er nok lurt å lytte til jordmoren som fulgte meg opp på sykehuset.

nov 042017
 

Jeg er nå inne i uke 25 av svangerskapet, og det er ikke til å stikke under en stol at kroppen også føler på at det går mot slutten. Bekkenløsningen har kommet for fult og kynnerne strømmer på om dagen. Jeg blir ganske «hemmet» i hverdagen, og jeg har allerede kollapset her hjemme uten å kunne røre meg. Jeg var nødt til å starte med krykker, og slik blir det nok helt til babyen er født. Noen dager er såklart litt bedre enn andre, og de dagene setter jeg veldig stor pris på. Jeg har lært meg å kjenne mine begrensninger, og jeg føler meg egentlig ganske heldig som fikk dette nå og ikke så tidlig som i de andre svangerskapene (uke 6 og 8). Tenk at hormoner kan påvirke kroppen så mye.

På natten våkner jeg ofte av kynnere, og stress gjør det enda værre. Nattesøvn vet jeg nesten ikke hva er lenger. Både Ida Emilie og Thorbjørn kom begge før termin, og det antaes at det blir tidligere fødsel også denne gangen. Nå gjelder det bare å gjøre det beste ut av hverdagen, man skal jo faktisk fungere også etter fødsel.


I dag har vi vært på kino alle fire. Karsten og Petra falt i smak hos de små. Nå er det kos og avslapping med hjemmelaget pizza og «Skal vi danse» i kveld. 

Ønsker dere en fin lørdag!

okt 282017
 

Altså, hva er greia med å kjenne på andre sin mage? Jeg stod på jobb for ikke så lenge siden, og en kunde bøyde seg over disken og begynte å strøke og ta meg på magen. Jeg tror hun gjorde det for å være hyggelig, men her går virkelig min egen intimsone. Er det allmannseie? Jeg ble helt satt ut og trakk meg raskt tilbake. En ting er at kjente spør om å få kjenne, men ukjente? Nei, det ligger virkelig ikke i min natur..

Her hjemme kjennes det på magen flere ganger om dagen av både mann og barn og det syntes jeg er superkoselig. Husker første gang Ida Emilie kjente lille T sparke. Hun ble helt satt ut og fikk tårer i øynene. Hun har jo vært med på dette før også da Thorbjørn lå i magen, men da var hun bare 2,5 år gammel og hun skjønner nok mye mer av hva som foregår denne gangen.

Hva mener du? Er det greit at ukjente tar deg på magen om du er/hadde vært gravid?

okt 192017
 

Dette innlegget sitter ganske langt inne og er veldig personlig. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å dele dette. Likevell vet jeg at det er flere som lurer på vår historie, så jeg velger å dele ettersom flere har spurt hvordan dette har gått til.

Den 28 juni skulle vår verden forandre seg drastisk. Jeg trente mye pågrunn av ryggplager og hadde lagt om kostholdet. Menstrasjonen uteble, men ettersom jeg hadde lagt om kostholdet og endret livsstil trodde jeg det var en reaksjon fra kroppen. Gravid kunne jeg jo ikke være!

Etter vi fikk Thorbjørn ble vi enige om at vi ville ha to barn og vi følte at familien nå var komplett. August 2016 steriliserte Bjørn Vidar seg, for dette var den beste løsningen for oss da jeg selv reagerer kraftig på hormoner. Prøvene etter operasjonen viste seg å være en vellykket operasjon. Likevell den 28 juni følte jeg kroppen prøve å fortelle meg noe. Bjørn Vidar sa på spøk at jeg skulle ta en test, men jeg visste jo selv at den ikke skulle slå ut fordi han var steril. Likevell tok jeg en test, og resultatet slo meg i trynet!! På testen stod det 3+ og jeg skal innrømme at jeg følte at hele verden raste.

Det værste var tanken på at han kanskje trodde jeg hadde vært utro, for om jeg selv hadde vært mannen i forholdet hadde jo såklart tanken streifet meg. Jeg visste jo hele tiden at det var han som var pappaen, men det er helt utrolig hvor fort andre drar en konklusjon uten å kjenne til saken.

Dagen etter fikk vi komme på ultralyd. Jeg hadde ingen aning om hvor langt jeg var på vei. Jeg ville ikke se det lille fosteret på skjermen men jordmor fortalte at jeg da var 6+1. Tankene surret i hodet og det hele var så urealistisk. Mens jeg lå på benken spurte jeg om hjertet slo og jordmoren svarte klart og tydelig «ja». Det var dråpen i begeret, og abort var fra den stund utelukket for oss begge. Jordmoren så reaksjonen vår og det var spesielt en setning hun sa som festet seg til oss. Hun sa «Innerst inne vet dere nok hva som er rett for dere i en slik situasjon». Vi skjønte fort begge to hva hun mente, og den kvelden ble vi enige om at 4 skulle bli til 5.


Jeg skal være så ærlig å si at de to dagene har vært to av de værste dagene i livet mitt. Vi hadde allerede tatt en beslutning om å ikke få flere barn, men likevel ble jeg gravid. Det kom som ett sjokk, men nå gleder vi oss veldig til lillesøster kommer i Februar. Ett liv uten den lille i magen føles nå helt galt, og hun skal vite at hun er hjertelig velkommen til oss. Thorbjørn blir ikke lenger minst, og Ida Emilie skal få oppleve å bli storesøster en gang til.

Vi har plass i huset, bilen får plass til tre barneseter og jeg tror det var en mening med det hele! Nå har vi fått svar på at operasjonen ikke er vellykket lenger og at det rett og slett har grodd sammen. Jeg er ganske sikker på at vi vinner stort i lotto en dag! Vi gleder oss til å treffe lille T❤️

okt 122017
 

Det er en fin tid vi går i møte. Tente stearinslys, sofakrok og pledd. Snøen som daler ned fra himmelen og legger seg på bakken som ett hvitt teppe. Skiene, akebrettene og snømennen trylles frem blandt store og små. Også ikke minst julen da dere! Den er jo bare magisk! 

Jeg har ryddet bort sommerklærne for i år å byttet ut med vintergarderoben til både store og små. Kulda kommer fortere enn man tror og plutselig står man der med is på frontruta slik jeg gjorde etter jobb forrige uke. Jeg elsker å være ute i snøen med ungene. Lage snømenn, kaste snøballer, lage snølykter og stå på ski. Skigåing fikk de skikkelig sansen for i fjor og jeg håper vi får til en tur på fjellet før den lille kommer. De elsker å være ute i den deilige luften og hva er vell bedre enn de deilige rosa bollekinenne når man kommer inn igjen? 

I år har vi valgt todelt sett til ungene. Vinterjakke og skibukse. Det er lettere for de når de skal på do, og det er lettere å variere om det skulle bli for varmt. 

Hva syntes du er det aller beste med vinteren? Er du klar for snøen?😀
Ps: Husk kuldekrem!

//Inneholder reklame

okt 032017
 

Gleden var stor i huset da det rygget opp en lastebil i gården for å levere en pakke til oss. Ungene var helt i ekstase, og det var de som fikk æren av å åpne den. Det er ikke til å stikke under en stol at vi mangler MYE babyutstyr til lille T skal komme. Heldigvis er det jul før terminen, så vi kommer til å ønske oss masse nødvendige ting da. Vi skulle jo ikke ha flere barn, så jeg har selvfølgelig solgt unna alt i god tro.

Gleden var stor da det viste seg å være en pakke fra selveste Skip Hop!
Jeg mener… det kunne jo ikke passet bedre med denne forundringspakken!

Pakken inneholdt en helt nydelig babygym, ett mykt deilig teppe, nattlampe og en vognleke.

DSC00211dddd

Se på de nydelige pastellfargene på babygymmen. Den er bare såå fin!

DSC00214ffffff
DSC00216ggggg

Thorbjørn er obligatorisk prøvekanin.

DSC00233gggg
DSC00241kkkk

Og se på dette nattlyset! Den har i tillegg 4 forskjellige behaglige melodier.
Jeg er sikker på at lille T kommer til å bli fascinert av dette.
Gleder oss til å ta i bruk alt dette.

DSC00239ssss

I dag er jeg allerede halvveis i svangerskapet og i går var vi å så på vogner. Jeg tror nemlig vi har funnet vår drømmevogn nå og denne gangen blir det en Emmaljunga. Vi falt veldig for den begge to, og slo fort fra oss de vi hadde i tankene fra før av praktiske grunner. Babygym, amming, trille barnevogn… trodde aldri vi skulle få oppleve dette igjen. Vi gleder oss masse!

//Sponset innhold

sept 222017
 

Endelig var dagen kommet. Jeg har tellet dager til vi kunne få se den lille mageboeren igjen. Magefølelsen denne gangen har aldri vært så sterk noen gang. Jeg har hele tiden omtalt babyen som han og jeg har drømt utallige mange drømmer om blått tøy, blå kosebamser og bittesmå lekebiler. Stemte magefølelsen min?


Ida Emilie og Thorbjørn var veldig klare for å finne ut om det var en gutt eller jente som kommer i februar. Ida Emilie håpte på jente, mens Thorbjørn ville gjerne ha en lillebror. Ida Emilie sa så fint her om dagen: «Mamma, det spiller egentlig ingen rolle om det er gutt eller jente. Det viktigste er at babyen er frisk». Hun har så rett!! Denne gangen hadde vi ingen ønsker om kjønn, for det er jo faktisk som Ida Emilie pent sier, det viktigste er at babyen er frisk.

Klokken slo 09.00 og en hyggelig jordmor tok oss imot på Kalnes sykehus. Hun lo litt av historien vår, for det er jo faktisk ikke mange som blir gravide til trosss for sterilisering. Hun tok alle mulige mål og undersøkelser før hun tilslutt fortalte kjønnet på den lille babyen vår. Jeg kjente tårene presset på, og jeg var så lykkelig! Tenk at vi skal få vårt barn nummer 3. Det var nesten litt uvirkelig å ligge der under ultralyden for jeg hadde jo aldri i livet forestilt meg at vi skulle gjennom dette sammen en gang til. Lykkelige gikk vi ut av sykehuset og dro rett på Name It for å handle inn de første fargede plaggene.

Gleden av å fortelle nyheten til de kommende storesøsknene var stor, og det er tydelig at de gleder seg veldig begge to. Det er så deilig å endelig kunne begynne med innkjøp til lille T. Nå skal jeg kose meg med planlegging frem til den lille kommer.


I februar kommer det nemlig en liten prinsesse til verden. Vi gleder oss masse!
Magefølelsen stemte altså ikke :)

sept 152017
 

For ikke mange dagene siden fikk vi brev hjem i postmappen til 2.klassingen om frivillig sykling til og fra skolen. Lappen ble aldri levert i retur fra oss, for veien fra skolen og hjem er rett og slett for farlig til at en 7 åring skal kunne få sykle hjem alene. Husker selv da jeg gikk i 5 klasse, da kunne vi endelig få sykle til skolen, men det er dog noen år siden. Nå har det altså gått fra 5 til 2 klasse. Jeg vet noen i klassen til Ida Emilie sykler både til og fra skolen men de har nok en tryggere vei håper jeg. Ida Emilie går jo ikke hjem alene engang. Hun blir kjørt til og fra hver eneste dag, og jeg er kjempe glad for at vi har denne muligheten.

Når er egentlig barna store nok til å kunne tilpasse seg trafikken og lese trafikkbildet?
Når er de store nok til å beregne avstand, vente til det er klart og føle seg trygge? 

Når ungene skal ut å sykle er det viktig med en godt utstyrt og trafikksikker sykkel.
Sykler fra Ghost er virkelig å anbefale. Utvalget er stort og her finner du sykler for både liten og stor.

Nå har vi faktisk også sagt opp SFO plassen hennes og det er en helt fantastisk følelse! Jeg kan telle på 2 hender hvor mange ganger hun har vært på SFO i 1 klasse, og når man har muligheten til å slippe føles dette riktig.
Høsten har virkelig meldt sin ankomst og det er frostrøyk når vi går utenfor døren på morgningen. Pannebåndene er funnet frem og sommertøyet er pakket bort. Det blir stadig mørkere på kvelden, og snart er det også mørkt når barna går og sykler til skolen. Anbefaler absolutt alle foreldre å ta på barna sine refleksvest (og selvfølgelig hjelm!) når de små tassene er ute å vandrer langs veien. Det kan fort skje en ulykke og vi har ingen å miste!

 (Bildet er lånt fra Tønsberg blad)

Så, hvor gamle syntes DU barn bør være?

//Innlegget er skrevet i samarbeid med bikester.no