feb 182014
 

Ida Emilie har i det siste vist frykt for døden. Jenta en snart 4 år gammel og begynner å forstå hva døden er. Hun har selv vært igjennom å miste oldemoren sin. Oldemoren hun var mest knyttet til, og som hun gledet seg stort til å besøke hver gang. Minnene lever enda, men hun spør veldig ofte om oldefar og «Olli» kan komme tilbake til oss.

Skal jeg være ærlig så syntes jeg det er kjempe vanskelig å snakke om dette temaet. Det kan være fordi jeg er redd døden selv. Hva skjer om jeg blir borte? Hva skjer med familien og ungene? Jeg blir uvell av tanken og liker overhode ikke å snakke om det. Jeg vet også at det er viktig å snakke om det med barn, og nå som Ida Emilie er så følsom for det er det nok rette tiden.

Forrige uke våknet hun etter hun hadde lagt seg og Bjørn Vidar gikk inn til henne.
«Jeg vil ikke dø«, sa hun og satt i sengen sin å gråt. Hun hadde antageligvis drømt, men likevell er det sårt å høre det.

I dag tidlig hadde Thorbjørn og Ida Emilie ett uhell her hjemme. Ida Emilie skulle hjelpe han inn der hun var, og like etterpå slo han seg med munnen og ansiktet først i gulvet (hun sier det skjedde slik, jeg var ikke i samme rom akkuratt da). Da jeg løftet opp en hylskrikende Thorbjørn braste Ida Emilie også ut i gråt. «Ikke dø lillebror, ikke dø» sa hun. Hun var helt fra seg, og det var nok pågrunn av blodet som rant av munnen til Tobben. Ida Emilie var livredd, men etter jeg fikk roet de begge så hun raskt at det heldigvis hadde gått bra. Thorbjørn fikk verandaleppe, men det er nok ikke den første hovne leppen han får. Ida Emilie følte nok litt at det var hennes skyld ettersom hun skulle hjelpe, men hun sa unnskyld sikkert 20 ganger. Uhellet gikk bra, og tennene ser ut til å være like hele heldigvis.

Å se reaksjonen til Ida Emilie fikk meg til å tenke. Etter barnehagen skal jeg sette meg ned med henne, og forklare at man kan slå seg hard selvom man ikke dør. Det er vanskelig, men jeg håper hun skjønner at man ikke dør selvom man slår seg. Hun trodde nok det ett øyeblikk her istad!

Har dere noen tips til meg så kom gjerne med de. Dette innlegget skriver jeg med klump i halsen, men det er viktig å snakke med barn om temaer som også er sårbare. Verden er ikke rosenrød.

20140218-113229.jpg

  4 Responses to “REDD FOR DØDEN”

  1. skjønner deg veldig godt! jeg sliter med angst og mye pga av det med døden..at man faktisk skal dø,men jeg har fortsatt ikke innsett det..men går i angst gruppe hver torsdag så jobber med saken 😉 men det kommer jo en dag da sikkert Daniel spør om dette med døden også ..ikke vet jeg hva jeg skal si..men kanskje at man kommer et fint sted og treffer igjen de vi har mistet .. ikke lett tema,kanskje lettere for noen 😉 men er kanskje ikke lett å forklare et barn?;) følger denne tråden,og ser hva andre skriver og 😉

    • Nei, jeg syntes det er kjempe vanskelig men samtidig vet jeg det er viktig å forklare med de rette ordene.

  2. Uff ja dette er et forferdelig vanskelig tema, og dette har vi vært igjennom hos oss også med Amanda på 8 1/2 år. Påsken året hun var 3 1/2 år døde bestevenninna hennes brått og vi slet i mange år med dette. Hun var fryktelig mye lei seg, og var redd det samme skulle skje henne eller andre hun var glad i. Er vel først dette siste året hun ikke har pratet så mye om det. Vi endte til slutt opp med å prate med presten som var endel hos oss i barnehagen etter at jenta døde. Og hun hjalp oss med å prate med Amanda og vi fikk låne flere bøker som gjaldt barn med sorg og død. Det var heldigvis en stor hjelp! Vi er ikke de som bruker kirken mest, men her var det veldig godt å få hjelp av noen med masse erfaring.

    For Amanda var det også veldig godt å få besøke grava til venninna si ofte. Hun hadde med tegninger eller andre ting hun hadde laget eller blomst hver gang. Veien til gravsteinen kunne hun utenat alt etter første besøket, så hun løp alltid i forveien.

  3. Du er ikke alene om å synes dette er et vanskelig tema, hvis det er noen trøst… I jobben min må jeg av og til snakke om døden, både overfor barn og ved å gi råd til foreldre eller fosterforeldre. Kunne skrevet mye, men skal forsøke å gjøre det litt kort.

    Det er viktig å huske på at døden er en del av livet, også for barn. Før pleide man ofte å skjerme barn fra døden, noe som ofte gjorde det hele mye verre for barn fordi de ble redde, lagde seg egne forklaringer på hva som hadde skjedd osv. Derfor er det viktig å la barn få delta i begravelser og være med til gravsted. Det kan være viktig for barnets bearbeidelsesprosess av sorgen/tapet og forståelsen av døden. Men det er viktig at barnet er med en voksen som kan forklare før, under og etter samt forberede barnet best mulig.

    Det er viktig at du som forelder ikke er redd for å svare galt eller føler at du alltid må ha et svar når barnet spør. Ofte kan det hjelpe å undre seg sammen med barnet. Hvis f.eks barnet spør om noe du ikke vet hva du skal svare på, kan du stille spørsmålet tilbake til barnet – hva tror du? Barnet deler da ofte sine tanker, og man kan svare ved å verken bekrefte eller avkrefte – ja, kanskje det? eller det synes jeg var en god tanke. Hvordan man snakker om døden avhenger jo litt av religiøs overbevisning, men hvis man lager noen rammer når man snakker med barnet, kan man være ganske fleksibel innenfor disse rammene. Det kan være lurt å være så konkret som mulig når du skal forklare små barn hva døden er. For eksempel si at når vi er død, så slutter vi å puste og hjertet slutter å slå. Vi trenger ikke å spise, håret slutter å vokse og vi trenger ikke klippe det lenger. Vi kan heller ikke ha vondt lenger. En bør forsøke å unngå å bruke metaforer slik som at et menneske «bare sovnet inn», for det blir for vanskelig for barnet å forstå. Det kan også gjøre dem redde for å sove, fordi de tror at det kan gjøre at de dør. Dersom barnet ser den døde i kista, er det derfor viktig å si at man vet at vedkommende er død selv om det kan se ut som at personen bare sover. Håper dette kan hjelpe littegrann? Skriv gjerne noe om hvordan samtalen gikk 😉 Hilsen barnevernpedagogen

 Leave a Reply

(required)

(required)

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>