mar 242010
 
Det hele startet natt til 17 Mars 2010. Jeg hadde mageknip, og jeg fløy på do flere ganger i timen. Jeg trodde såklart det var det vanlige med at Ida Emilie lå så langt ned og presset på blæra mi. Jeg juger ikke om jeg sier at jeg var på do _hvertfall_ 10 ganger den natten. Da klokken nærmet seg 08.00 fikk jeg vondere i magen, men jeg tenkte ikke i det hele tatt på at det kunne være noe på gang. Jeg ringte tilfeldigvis til jordmoren min for å spørre om dette var normalt, og hun ba meg komme på en rask sjekk. Da var det ikke annet å gjøre enn å kaste på seg noen filler, sette håret i en ball på hodet og røske med seg helsekortet. Jeg vekket kjæresten min, og sa at han måtte kjøre meg til helsestasjonen. Når vi kom frem kjente jeg at jeg fikk smerte i nedre del av magen, men ikke på samme måte som jeg hadde da jeg dro hjemmefra. Jordmoren undersøkte meg, og hun sa jeg var godt moden, og at det faktisk var rier jeg hadde. Det var ikke engang i mine tanker at dette var rier! Hun mente babyen ville komme i løpet av dagen, så hun tok en telefon til sykehuset for å fortelle hvordan jeg lå ann i løypa.

Jordmoren min ba meg dra hjem å slappe av og for å se om riene tok seg opp. Vi dro innom bakeren for å kjøpe oss frokost, og dro hjem for å ta tiden på riene. Jeg kjente at riene ble sterkere da jeg kom hjem, og de kom hyppigere.

Slik så riene mine ut, etter å ha ventet ca en time hjemme. Jeg ringte til fødeavdelingen og forklarte at riene hadde tatt seg opp, og lurte på hvor lenge jeg skulle vente før jeg skulle dra. Damen i andre enden av telefonen ba meg komme til sykehuset for en sjekk, og hun ba meg ta med sykehusbaggen for sikkerhetsskyld. Vi pakket siste rest, satte snuten mot den andre byen (les: Fredrikstad) og ankom fødeavdelingen 20 minutter etter.
Vi ble tatt imot av en jordmor som la meg til CTG-undersøkelse. Testen viste at jeg hadde rier, men de var visst ikke så sterke enda. Hun mente at jeg ble sendt hjem igjen, og heller skulle se ann om det økte på enda mer.

Det var vaktskifte på avdelingen, og inn på rommet der jeg lå kom en ny jordmor inn. Hun ville undersøke meg, og det visste seg at jeg hadde 4 cm åpning. Hjemreise var da helt utelukket. "Idag blir dere foreldre!", sa jordmoren til oss. Jeg var veldig lettet selv, ENDELIG var det igang!!
Ca 10:45 ble jeg skrevet inn på sykehuset, og vi ringte de nærmeste for å fortelle at prinsessen vår var på vei.

Vi ble lagt inn på ett rom hvor jeg skulle prøve å hvile litt på, men i det jeg skulle sette meg ned i sengen ble rien min så kraftig at jeg ikke klarte å sitte. Skal innrømme at det kom noen tårer da jeg kjente denne rien, og jordmoren så det på meg at den var vond. Hun lurte på om jeg ville sette meg i badekar, og jeg var jaggu ikke lei å be.
Klokken 11:00 satt jeg å plasket oppe i badekaret. Riene hadde nå tatt seg enda mer opp, og det var 3 minutter mellom hver rie. Som kjæresten min sa: "Klokka mi er stilt inn etter riene dine nå, de kommer på sekundet".
Riene tok seg kraftig opp, og etter 2 timer i vann var jeg klar til å bli landkrabbe igjen. Jeg anbefaler forresten badekar! Det var helt supert.

På nytt var det vaktskifte på avdelingen, og inn kom jordmoren jeg skulle ha under fødselen min. Hun var kjempe grei, og jeg har ingenting å utsette på henne. Hun var til stor nytte!
Det var tid for ny undersøkelse, og nå hadde jeg 6 cm åpning. Riene kom fortsatt regelmessige og de var ikke noe gode. Hun tipset meg om å stå oppreist, samtidig bevege hoftene slik at babyen sklei lengre ned. Dette gjorde jeg, jeg støttet meg til prekestolen, og den ble min bestevenn sammen med massasjen i korsryggen fra kjæresten min helt til pressriene kom.

Sjarmerende??

Når klokken nærmet seg 16:00 fikk jeg beskjed av kjæresten min om at pappa satt utenfor å ventet i spenning. For første gang skulle han bli bestefar, og jeg vet han gledet seg masse.
Klokken ble 16:50, og riene mine var nå på topp. Etter en ny undersøkelse hadde jeg 8 cm åpning. Nå var jeg veldig motivert, og jeg pustet meg gjennom de neste 15 minuttene jeg hadde av rier. Kjæresten masserte, og sprang frem og tilbake med vannglasset til meg. Han var en veldig god støtte under hele fødselen, tommel opp for han!

17:05 kjente jeg den første pressrien snike seg innpå meg. Det var som å komme i himmelen! Jeg stod oppreist de to første pressriene, og da ba jordmoren meg om å legge meg i sengen slik at hun fikk sjekket åpningen. Full åpning, og nå var det bare til å presse alt jeg hadde. Kjæresten min mente at jeg så ut som en eneste stor muskel der jeg lå å presset, og når jeg tenker meg om kan det nok stemme. Man får virkelig kreften man ikke vet at man engang har. Jeg må si at pressriene mine var rett og slett herlige. Greit at jeg sikkert så ut som en hummer i trynet, sprekkeferdig og svettet som en gris, men det var en helt annen form for smerte enn det riene mine var. Det var deilig å kunne gjøre noe, istedenfor å stå der hjelpesløs med rier. Jeg ble helt sinnsykt motivert til å få jenta vår opp på brystet. Jordmoren min var veldig flink til å forklare meg ting underveis, og hun sa når jeg skulle presse og holde igjen. Jeg presset på alt jeg hadde under riene, og fikk slappet av i pausene. "Jeg ser masse svart hår, nå er det ikke lenge igjen", sa hun til oss. Nå stod hode i åpningen, og Ida Emilie var klar for å se dagens lys for aller første gang. Hodet skulle stå der litt, for å tøyet i vevet. 17:40 kom endelig jenta vår til verden, og hun er selvfølgelig verdens vakreste jente! Jeg hørte det første skriket hennes, det var verdens herligste lyd, og en lyd jeg aldri kommer til å glemme!

Hun veide 2985 gram og var 48 cm lang. Hodeomkretsen var 35 cm. Helt perfekt!

Jeg revnet ikke under fødselen, jordmoren sydde bare 3 pyntesting innvendig men det er ikke noe jeg merket i det hele tatt, og ikke merker jeg det den dag i dag. Ida Emilie var selv rolig under hele fødselen. Barnepleieren lyttet til hjertelyden hennes etter hver pressrie.

Mange sier det er vondt å føde, men selv sitter jeg igjen med en veldig positiv opplevelse. Jeg trodde faktisk det skulle være værre å føde. Jeg slapp å bruke smertestillende i det hele tatt, noe jeg er veldig stolt av. Jeg kunne gått igjennom denne fødselen 100 ganger til for Ida Emilie, det er virkelig det største som har hendt meg.
Kjæresten var med med gjennom hele fødselen, og han klippet navlestrengen. Vi fikk se morkaken også. Jeg har bilder av det, men det er bilder jeg har lyst å holde for meg selv.

45 minutter etter fødselen kom det 2 stolte besteforeldre inn, samt en veldig stolt tante inn for å se på den nye statsborgeren. Det ble litt tårevått, men selvfølgelig av glede.

For å oppsummere det hele kan jeg vell si det så enkelt at dette er noe jeg kaller en drømmefødsel. Ikke tok den noe særlig lang tid, og jeg har en positiv opplevelse av det hele.

Vi var på sykehuset i 2 dager før vi fikk reise hjem. Det var veldig godt å komme hjem i eget hus. Ammingen er i full gang, og jeg føler meg som en melkedispenser. Jeg stortrives i mammarollen, jeg elsker livet mitt!

En fødsel er ikke noe å g
rue seg til, det er en opplevelse som er helt unik!!

 Leave a Reply

(required)

(required)

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>