Vi er inne i den tiden på året hvor snøen smelter og våren titter frem. En herlig årstid i vente med mindre og lettere klær både for store og små.
Aldri før har jeg gledet meg sånn til sommerferie slik som jeg gjør i år.

Når snøen smelter er det ingen hemmelighet at det blir ofte ganske så klinete ute. Lillebror her i huset elsker å utforske all som heter vannpytter, og beinet hans har en slags magnet mot alle sølepytter. Han skal riktig nok ikke hoppe i alle, men han har en ting for å skulle prøve ut alle pytter med beinet sitt slik.
Noen ganger går det bra – andre ganger ikke.

Forrige uke da jeg hentet Ida Emilie i barnehagen så jeg nesten ikke jenta mi for bare gjørme. Hun og mange andre hadde akt i den bløte gjørma på gressplenen i barnehagen. Det første jeg tenkte var: » ÅNEEEI!!!» , men etter å ha sett på henne litt tenkte jeg at hun hadde hatt det kjempe gøy. «Hei mamma» sa hun og kom løpende mot meg. Hun var så glad… og så møkkete. Hun åpnet armene sine, jeg åpnet mine og hun tok rennafart mot meg. Hadde ikke ørene vært i veien hadde smilet hennes gått helt rundt. Jeg fikk en god og skitten klem av ho, og jeg tenkte at klærne kan skiftes og vaskes. Hun fortalte meg at hun hadde hatt det så gøy i barnehagen, og det kunne jeg jo se. Jeg ba henne hoppe i vanndammene og rulle seg i den lille snøen som lå igjen på bakken for å få av noe av den værste gjørma. Hun stoppet opp, så på meg og sa: «Mamma, hva sa du nå? At jeg skulle hoppe i vannpyttene?» Hun trodde ikke sine egne ører om hva jeg ba henne om, men gjorde det gledelig. Jeg hadde vell egentlig litt lyst til å hoppe i vannpytten sammen med henne selv da jeg ba henne om det, men det hadde nok sett litt rart ut? Vell, jeg hadde trengt det, for det så ut som vi hadde rulla oss i søla som to griser etter jeg fikk klem av henne. Av med regntøyet og inn i vaskemaskinen da vi kom hjem. Inn i dusjen og ut med søla som satt i den fine fletta i håret hennes. Jeg er veldig glad for at vi har skikkelig regntøy i barnehagen, nemlig Kattnakken. Verken Ida Emilie eller Thorbjørn hadde blitt våte igjennom denne dagen, og de ansatte er overrasket over hvor bra nettopp dette regntøyet er.

Jeg ser ofte på internett at foreldre er lei av at barna er så møkkete når de blir hentet for dagen i barnehagen. Vell, jeg mener det er ett sundt tegn?
Ungene har hatt det gøy, er ikke det bra da?
Jeg vil tørre å påstå at det er en rettighet barn har – å faktisk være møkkete.
De utforsker, fantaserer og det er en del av barnas utvikling.

Jeg kjører heller vaskemaskinen oftere når jeg vet at det får barna mine til å smile.