Det har vært noen tunge dager for meg nå. På mandag skulle bestefar hatt bursdag og i dag er det ett år siden jeg mistet min bestemor. Da jeg var på graven på Mandag sant tårene mine som ei kran, og det gikk ikke ann å stoppe de. Savnet er stort, og jeg skulle så gjerne hatt de her enda. Bestemor og bestefar har alltid stått meg nær, og det er ett tomrom ingen klarer å fylle.
Ida Emilie rakk heldigvis å bli kjent med de begge to. Hun var bare 3 måneder da Bestefar døde, men Bestemor fikk hun ett kjempe flott forhold til. Jeg husker så godt da bestefar var på sykehuset bare 8 dager før han døde. Han var svak, og lå bare i sengen. Da jeg kom inn med Ida Emilie reiste han seg opp, og ga meg det største smilet. Dette øyeblikket varmet meg godt, og det er veldig godt å sitte igjen med det nå. Akkuratt som om han fikk energi av å se lille oldebarnet sitt for aller siste gang!
Nei, nå renner tårene her igjen….
Da fortsetter vi… Jo, jeg skrev jo at Ida Emilie fikk ett godt forhold til min bestemor. Hun kalte henne for «Olli», og hun snakker fortsatt mye om henne enda. Da vi reiste til syden i September sa hun: «Mamma, jeg gleder meg til å kjøre flyet opp til himmelen, da kan vi vinke til Oldefar og Olli!» Jeg kunne ikke annet å dra på gliset, og jeg skulle faktisk ønske det var så lett som å bare ta flyet opp til de. Hun satt lenge på flyet å så etter de, men desverre fant vi de ikke.
I dag hadde vi en samtale på vei til barnehagen. Ida Emilie satt å så ut av vinduet og plutselig sier hun; «Mamma, nå ser jeg Oldefar og Olli. Kan du også se dem?» Jeg svarte at hun kunne vinke til de og si Hei. Så begynte hun gravingen…
«Hvordan kom de seg opp i himmelen mamma? Jeg tror Pippi tok de på skuldrene og kastet de opp!» Ja, pippi er sterk svarer jeg, men det var nok ikke slik de kom seg opp til himmelen. «Gikk de opp en trapp eller en stige da, mamma?» Nei, lille venn, de gjorde nok ikke det heller…
Ida Emilie har selv vært med på graven til oldeforeldrene sine. Tent lys, og satt blomster.
Jeg syntes det er viktig å la henne delta ettersom de stod oss såpass nære.
Hvordan svarer man egentlig en 3-åring når hun spør hvorfor oldeforeldrene er døde og hvordan de døde?
Døden er det værste jeg vet å snakke om, og jeg blir helt kvalm. Samtidig er det viktig å svare på spørsmålene hun stiller på en ordentlig måte uten å skremme henne. Hun vet at de var gamle og syke, men å bruke orde syk kan også være skummelt. Da blir hun vell kjempe redd om hun får feber. Ikke kan jeg si at de sovnet inn heller, for da tør hun vell ikke sove. Jeg har sagt at hjertet slutter å slå, og at håret ikke vokser mer. Da jeg nevnte håret avbrøt hun med «Så leit, da kan jo ikke Olli ordne seg på håret slik som meg».
Hun har svar på det meste, men jeg skal innrømme at noen ganger prøver jeg å skifte samtale evne, fordi det rett og slett er vanskelig for meg å snakke om dette med mine egne barn. Jeg er redd for døden.
Jeg syntes det er vanskelig å bruke de rette ordene uten å skremme, men samtidig er det viktig å si sannheten. Hun vet de er døde, og at det ikke går ann å hente de ned fra himmelen igjen. Men en dag, da får hun treffe de…
Hvordan forklarer du til barn om døden?
