jun 042018
 

Ida Emilie skal starte i 3. Klasse etter sommeren. Været er supert og det er vell igrunn den beste forsommeren vi noen gang har hatt.
Det går helst i is, bading og utelek etter skolen og helt til leggetid.

For litt siden dukket det opp en repotasje i avisen. Det ble skrevet om to skoler her i Sarpsborg som skulle få teste ut leksefrie hverdager. De begrunnet det med at barn skulle få mer fritid etter skolen og ikke minst tid med familie. Hvorfor skal kun to skoler teste ut dette? Jeg mener at alle barn fortjener fritid etter skole og sfo?!

Se det for deg: Din 2 klassing slutter på skolen kl 13.15 for å så gå på sfo fordi du selv jobber til 16.00. Det er kø gjennom byen og du rekker så vidt å hente før sfo stenger kl 16.30. Ungen er sliten og trøtt og du er nødt til å lage middag før dere i hu og hast skal videre på fritidsaktivitet som starter klokken 18.00. Maten blir spist og ungen gjør seg klar for håndball trening. Det tar ca 20 minutter å kjøre dit, men du beregner 30 og må dra senest kl 17.30 hjemmefra. Vell fremme, svett allerede varer denne håndball treningen frem til kl 19.30. Etter dette må dere hjem for å hive i dere litt kveldsmat før ungen må dusje og legge seg for å få tilstrekkelig med søvn. Men vent – lekser!! Leksene må gjøres innimellom alt dette…

Ikke hver dag er slik selvfølgelig, men for mange ser dagene slik ut. Det er heldigvis aldri slik hos oss da jeg nå er hjemme i permisjon og jobbtidene mine er ganske bra tilpasset skolen og barnehage. Jeg unner ingen foreldre og barn å ha en slik hektisk hverdag. Jeg syntes barn skal få være barn og at de faktisk kan få nyte ettermiddagen hjemme etter skole og sfo. Vi er vekk fra ungen vår hele dagen, hvorfor må vi da bruke den dyrebare tiden etter jobb på å krangle? Skolen kunne heller vart 45 minutter ekstra. Er lekser så viktig? Viktigere enn å leve? Politikere vil at barn skal være mer aktive, men det er alltid tidsklemma som gjør en stopper.

Er du for en leksefri hverdag?

jan 062018
 

Vi er godt igang med 2018 allerede og 2017 er historie. 2017 har satt sterke inntrykk på meg, og aller helst vil jeg stryke bort hele året.

I slutten av 2017 ble livet mitt satt på «vent» da en forferdelig beskjed ble til virkelighet. Den personen som alltid har betydd mest for meg og er mitt forbilde. 2017 har satt livet veldig i perspektiv og man ser hva som betyr aller mest, nemlig familie. Hvorfor oss? Jeg har levd i min egen boble av skrekk, men klamrer meg fast til de nye beskjedene vi har fått som heldigvis ser lysere ut.

Nå håper jeg 2018 blir vårt år, og at ting virkelig går vår vei. Om jeg skal si det selv syntes jeg rett og slett vi fortjener det. Først og fremst kommer jo lillesøster til verden om bare få uker. Jeg skal være hjemme i mammapermisjon hele 2018, og skal virkelig nyte denne sommeren sammen med familien. Sommerferien kommer vi til å ta litt på sparket men jeg har veldig lyst til å dra en tur til Vestlandet. Om vi får det til får nesten tiden vise. Vi er jo veldig heldige som har sommerparadiset vårt på Daftø, og det kommer til å bli flittig brukt i år også.

Jeg har også satt meg noen mål i 2018. Etter jeg fikk Thorbjørn ammet jeg av meg alle svangerskapskiloene pluss enda litt til. Jeg håper å amme med lille T også, og siden kroppen min responderer så bra på dette har jeg ett mål om å faktisk gå ned 25 kg i 2018 slik som jeg klarte i 2013/2014. Da trivdes jeg i egen kropp, og jeg har ett håp om å kunne gjøre det igjen etter fødselen nå. Helsen er svært viktig for livskvaliteten og jeg vil velge å bygge ett godt grunnlag til ett best mulig liv sammen med mine 3 små. Jeg håper ryggen min vil stabilisere seg etter fødselen, for den har jeg jo faktisk slitt med siden 2016. Ser frem til å kunne starte opp med treningen igjen.

Er DU klar for 2018? Lag dere ett flott år, og ta godt vare på de som er rundt dere. Man vet aldri når det er for seint.

okt 282017
 

Altså, hva er greia med å kjenne på andre sin mage? Jeg stod på jobb for ikke så lenge siden, og en kunde bøyde seg over disken og begynte å strøke og ta meg på magen. Jeg tror hun gjorde det for å være hyggelig, men her går virkelig min egen intimsone. Er det allmannseie? Jeg ble helt satt ut og trakk meg raskt tilbake. En ting er at kjente spør om å få kjenne, men ukjente? Nei, det ligger virkelig ikke i min natur..

Her hjemme kjennes det på magen flere ganger om dagen av både mann og barn og det syntes jeg er superkoselig. Husker første gang Ida Emilie kjente lille T sparke. Hun ble helt satt ut og fikk tårer i øynene. Hun har jo vært med på dette før også da Thorbjørn lå i magen, men da var hun bare 2,5 år gammel og hun skjønner nok mye mer av hva som foregår denne gangen.

Hva mener du? Er det greit at ukjente tar deg på magen om du er/hadde vært gravid?

sept 222017
 

Endelig var dagen kommet. Jeg har tellet dager til vi kunne få se den lille mageboeren igjen. Magefølelsen denne gangen har aldri vært så sterk noen gang. Jeg har hele tiden omtalt babyen som han og jeg har drømt utallige mange drømmer om blått tøy, blå kosebamser og bittesmå lekebiler. Stemte magefølelsen min?


Ida Emilie og Thorbjørn var veldig klare for å finne ut om det var en gutt eller jente som kommer i februar. Ida Emilie håpte på jente, mens Thorbjørn ville gjerne ha en lillebror. Ida Emilie sa så fint her om dagen: «Mamma, det spiller egentlig ingen rolle om det er gutt eller jente. Det viktigste er at babyen er frisk». Hun har så rett!! Denne gangen hadde vi ingen ønsker om kjønn, for det er jo faktisk som Ida Emilie pent sier, det viktigste er at babyen er frisk.

Klokken slo 09.00 og en hyggelig jordmor tok oss imot på Kalnes sykehus. Hun lo litt av historien vår, for det er jo faktisk ikke mange som blir gravide til trosss for sterilisering. Hun tok alle mulige mål og undersøkelser før hun tilslutt fortalte kjønnet på den lille babyen vår. Jeg kjente tårene presset på, og jeg var så lykkelig! Tenk at vi skal få vårt barn nummer 3. Det var nesten litt uvirkelig å ligge der under ultralyden for jeg hadde jo aldri i livet forestilt meg at vi skulle gjennom dette sammen en gang til. Lykkelige gikk vi ut av sykehuset og dro rett på Name It for å handle inn de første fargede plaggene.

Gleden av å fortelle nyheten til de kommende storesøsknene var stor, og det er tydelig at de gleder seg veldig begge to. Det er så deilig å endelig kunne begynne med innkjøp til lille T. Nå skal jeg kose meg med planlegging frem til den lille kommer.


I februar kommer det nemlig en liten prinsesse til verden. Vi gleder oss masse!
Magefølelsen stemte altså ikke :)

sept 042017
 

Dette svangerskapet ble alt annet enn forventer. Da jeg fant ut at jeg var gravid var jeg mest sint og skuffet. Jeg klarte ikke se gleden i noen ting. Å titte på babyklær i butikken ga meg ingenting, ei heller planleggingen fremover. Det gikk inn på meg psykisk, og jeg har nok stengt meg selv litt inne fra omverden. Den eneste gleden var familien vår som støttes oss i situasjonen vi nå hadde havnet i. Situasjonen i seg selv var uønsket, men det var bare en ting å gjøre – gjøre det beste ut av det! Jeg var overhode ikke forberedt på å skulle gå gravid en gang til. Bekkenet mitt har vært en pest og en plage de andre svangerskapene og jeg kjente jeg gruet meg til å oppleve det samme. Bank i bordet, nå er jeg i uke 16 og har ikke merket noe til det enda heldigvis, men enda er det jo mange uker igjen. Jeg henger over doskålen hver eneste dag og det skal ikke mye til før jeg får kynnere. I natt har jeg sovet minimalt. Uansett hvordan jeg vrir og vender meg føles det ut som om hele magen skal sprenge. Jordmor sier det er kynnere og jeg kjenner det jo igjen fra tidligere.

Nå kjenner jeg endelig gleden, hvertfall litt. Jeg har dukket i den store vognjunglen og jeg tror vi er enige i hvilken vogn det faller på. Navn til baby har allerede vært klart i flere uker, og jeg har funnet frem litt ting (som jeg overhode ikke visste jeg hadde) fra Thorbjørn og Ida Emilie. Det er snakk om dyner, ullpledd, sengetøy og litt annet. Dette skal vaskes og gjemmes bort til tiden er inne for å ta det frem igjen.

(Bildet er fra da Thorbjørn var nyfødt)

Vi starter jo helt på nytt. Jeg hadde solgt unna alt av utstyr og klær fordi vi ikke skulle ha flere barn. Vogn velger jeg denne gangen å kjøpe brukt. Det eneste vi har er sprinkelseng og vugge. Heldigvis har vi god tid på oss.. Nå som jeg kjenner spark daglig og magen vokser merker jeg at jeg begynner å glede meg til fødselen. Fødselen i seg selv er jo bare helt fantastisk! Jeg krysser fingrene for at denne gangen går like bra som de to forrige. Jeg hadde veldig fin opplevelse av det hele, og krysser fingrene for at det blir slik denne gangen også. Det var som å bli litt nyforelska igjen. Både i babyen, mannen og de kommende storesøsknene. Det er faktisk en stor mestringsfølelse å føde ett barn, det kan ingen ta fra oss kvinner.


(Under fødselen med Ida Emilie)

Planleggingen i huset har allerede startet. Vi har plass nok, men må omrokkere litt på soverommene. Lekerommet har byttet plass og ungene har fått egen kjellerstue med bad. Her kan de ha masse venner på besøk uten at vi flyr oppå de hele tiden. Underetasjen blir da deres og løsningen er egentlig helt genial.

Vell, nå ser jeg frem til å planlegge litt mer. Kjøpe inn ting og tang vi trenger til vår nye verdensborger.
Hodet er omstilt og jeg kjenner endelig GLEDE!
Når babyen er kommet til oss kommer jeg nok til å tenke at denne perioden er helt absurd.
Man vil jo aldri bytte bort ett barn med noe, og det er den største gleden i livet man kan få.


(En stolt storesøster på sykehuset da Thorbjørn kom til verden i 2013)

Hvordan har ditt svangerskap vært?

feb 262017
 

Har noen av dere fått denne slengt i tryne noen gang? Det å ikke bli trodd av dine nærmeste er utrolig smertefullt.. Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal vi se syke ut for å bli forstått,for å bli trodd? Jeg blir så irritert og lei når jeg blir møtt med disse fordommene. Jeg ønsker ikke at noen skal se meg slite, jeg orker ikke å se meg selv syk. Man kan faktisk ikke se smertene noen har inni kroppen sin, for vi har ikke røngten øyner. Noen ganger kunne jeg ønske jeg andre det, for å faktisk skje hva som foregår i ryggen min.

Når noen har brukket en arm eller ligger med spy syken – så får de trøst og forståelse med engang, for da ser man det…
Men hva når »sykdommen» skyldes noe man ikke kan se? Fortjener ikke vi også trøst?
Fortjener ikke vi å bli trodd på?

Dere skulle bare visst hva som ligger bak… For bak dette såkalte »friske» ansiktet så finnes det en sliten jente, ei jente som er lei av å aldri føle seg i form, ei jente som gråter fordi hun har så sinnsyke smerter i ryggen, en jente som er lei å måtte dra tidligst hjem fra bursdager, en jente som er lei av å ikke kunne være den mammaen ungene fortjener og en jente som er lei av å måtte sette livet sitt på «vent».

img_5509.jpg

Hver eneste dag gjør jeg ting som kan forebygge, øvelser og råd jeg har fått av spesialistene. Desverre tar dette tid, men jeg trenger forsåelse og ikke de kommentarene som trykker meg enda mer ned i gjørma. Jeg skal gå i ulent terreng, og minst 5 ganger i uka er jeg på skogstur. Nå har det kommet snø og i dag skal jeg ut å gå i snøen. Ut å gå det det ikke er måkt, bli klissbløt i beina og bruke de få kreftene jeg har igjen. Jeg er så lei av å måtte utsette alt – og når jeg nå har fått en gylden mulighet til å kunne forebygge i annet terreng blir det også slått ned på.

Ingen dager er like. Selv den samme dagen trenger ikke å være lik. En tid på døgnet kan være bedre men også til å grine av. Jeg gjør alt jeg kan! Jeg vil ikke være syk, jeg vil være frisk og rask slik som jeg alltid var før.. Det er ingen ferie å være stkemeldt bare så det er sagt! Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag i smerter! Oppi alt dette negative (beklager det, måtte bare få tankene ut en plass) så tenker jeg positivt!
En liten kamp i livet gjør meg bare sterkere! 

sept 142016
 

Ida Emilie har startet på skolen og i forrige uke var vi på vårt første foreldremøte. Jeg syntes informasjonsdelen fra skolen har vært så som så, og jeg fikk svar på en del spørsmål på dette møtet. Jeg bet meg skikkelig i ett av temaene og det var at foreldre lar ferske 1 klassinger allerede gå alene til skolen. Det gjorde vondt langt inn hjerterota mi, for jeg er så redd for at det skal skje de små noe på vei til skoleveien. Hvordan vet man at barnet er kommet trygt frem? Spørsmålene bare raste på.. Vår skole rapporterer nemlig ikke til foreldre om barna er kommet til timen når det ringer inn. SFO derimot har en ordning hvor vi kan se når barnet er kommet og hentet. Dette systemet syntes jeg faktisk er ganske betryggende.

Men, for å sette det på spissen…

Du sender barnet ditt i god tro hjemmefra og tror barnet ditt er oppegående nok til å gå veien til skolen alene. Krysse riksveien, over gangfelt og videre gjennom underganger. Det kan godt hende at barnet er orientert nok til å klare nettopp dette, men tenk på alle de andre menneskene som er ute å ferdes på samme tid. Den ene bilen som ikke så ditt barn når barnet skulle krysse overgangsfeltet eller faktisk den hvite varebilen vi stadig hører om som lokker småbarn inn i bilen. Ja, det blir satt veldig på spissen nå men det kan faktisk skje! Ville det ikke da vært tryggere å følge barnet til skolen selv for å se at det gikk bra for seg? Barnet er 6 år gammelt. Nettopp startet på skolen..

Når jeg leverer Ida Emilie på skolen hører jeg stadig det samme barnet si: «Jeg gikk helt alene til skolen i dag jeg, er jeg ikke flink?» Jo, det er klart du er flink, men er det trygt?  Jeg selv er veldig glad for at jeg har mulighet til å levere Ida Emilie hver eneste dag, følge ho inn i skolegården og henge fra sekken på plassen hennes. Jeg vet hun setter pris på det selv også, for senest her om dagen sa hun til meg: «Mamma, jeg er så glad for at du kan bli med meg på skolen». Det får meg jo til å tenke på at jeg er glad jeg har en jobb som kan tilpasses familien.

14303886_10210630929268745_863172130_o33333

I dag derimot sendte jeg faktisk Ida Emilie til skolen med en klassevenninne fra parkeringsplassen og bort til skolen. De gikk alene, mens jeg stod utålmodig og aller helst ville være med helt frem til døren. Vell, parkeringsplassen er ca 200 meter fra skolen, men likevel ble jeg stående for å se at hun kom frem trygt. Når klokka hadde ringt og jeg så hun hadde gått inn sammen med de andre barna satte jeg meg i bilen å kjørte hjemover. Jeg må visst bare innse at hun vokser, blir større og mer selvstendig. Jeg vet at hun syntes dette var skikkelig stas og om hun vil skal hun få lov til å fortsette å gå fra parkeringsplassen. Jeg må lære med å gi slipp. Jeg vet jeg er en skikkelig hønemor nemlig!

Nå går Ida Emilie kun i 1 klasse og det er ikke ett tema engang om hun skal få lov til å gå hjemmefra alene, heller ikke sammen med andre barn. Veien er for lang og farlig til at dette er forsvarlig. En eller annen gang kommer jo selvsagt den dagen hvor hun går alene. Sfo er kun for barn til og med 4 klasse og hvordan vi løser det da er jeg enda litt usikker på.

Jeg har en stund vært inne på tanken av å kjøpe en slik GPS klokke. Med denne kan man ringe, motta anrop, sende og motta korte tekstmeldinger og spore via gps. Vi er jo som dere vet mye på Daftø, og her har jeg faktisk klart å slippe ungene litt mer. Jeg vet hele tiden hvor de er for de er veldig flinke til å gi beskjed når de skal til en lekekamerat eller på lekeplassen og området er veldig oversiktlig. I tillegg vet de hvor de får lov til å gå og ikke. Tenker at denne klokken kan være super også når Ida Emilie starter å gå til skolen alene og også på Daftø. Ser en del barn bruker den til og fra skolen, for å bare kunne få en bekreftelse på at mitt barn faktisk var fremme på skolen hadde hvert fall roet mine nerver om de gikk dit alene.

gpsGPS klokke for barn

Det nytter faktisk ikke å si at: «Før i tiden lekte barna i gata, gikk til skolen selv og var mer selvstendig». Joda, de gjorde nok det men fra den tiden er det veldig mye forandringer. Mine barn leker også boksen går, hopper paradis, leker gjemsel og klatrer i trærne men nå er sosiale medier en helt annen, det er flere biler på veien og verden er ikke engang slik den var. Med en slik klokke mener jeg på ingen måte å overvåke mine barn, for ett liv uten hønemora må jo de få lov til å ha også..

Er du for eller imot en slik GPS klokke til barn? Jeg er nemlig FOR!
Heldigvis er dette opp til enhver forelder.

For meg er det ikke snakk om overvåkning av barna, men trygghet

 

aug 312016
 

Hei kjære blogg venner.

En ærlig tekst fordi jeg nettopp trenger din hjelp. Som de fleste vet er jeg forhandler av Forever Living. Dette er noe jeg virkelig brenner for og har veldig lyst til å ta dette til ett nytt nivå siden jeg trives så godt med det og fordi det gir så mye tilbake til oss som familie. Nå har det seg slik at jeg trenger mer erfaring og da trenger jeg DIN hjelp! Kanskje du har lyst til å invitere til en hyggelig helsekveld med en forretningspresentasjon, latter og smaksprøver sammen med din gode nabo, svigermor, barselgruppe, kollega eller venninnegjeng? Jeg brenner for disse produktene og siden jeg er så glad i dem vil jeg gjerne vise de frem. Det er selvfølgelig ingen kjøpsplikt – kun fordi jeg vil utfordre meg selv og kanskje få noen små tilbakemeldinger fra dere.

Er du nysgjerrige på produktene og gjerne vil kjøpe blir jeg selvsagt glad om du handler av meg. Kanskje du trenger en ny håndsåpe, nytt vaskemiddel, honning, kosttilskudd eller en god shampoo?
Ja – Rema 1000 har det men det har jeg også. Alle monner drar, slik startet det også for de store kjedene.
Av meg får du nemlig 90 dagers fornøyd kundegaranti og pengene tilbake om du ikke er fornøyd med varen?

For å se hele sortimentet vårt kan du klikke deg inn på nettbutikken min som er www.myaloevera.no/linemerethe
eller bestille av meg direkte. Ta gjerne kontakt dersom du lurer på noe.

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese dette og del gjerne om du kjenner noen som kunne tenke seg en hyggelig kveld.
Jeg blir veldig glad om du har lyst til å hjelpe meg. Det er nemlig utenfor komfortsonen tingene virkelig skjer :)

14203154_10210501243426680_1347238325465015935_n
Takk!

 

jun 152016
 

I dag var jeg på kjøpesenteret en tur for å finne meg noen nye sommerklær. Det ble såklart en tur innom barneavdelingen på H&M også. Jeg er litt sånn at når jeg er ute å skal finne ting til meg selv ender jeg som regel opp med ting til ungene isteden. Det er kanskje slik vi mammaer er? Vell, jeg fikk meg både ny jakke og topp altså.

Da jeg rundet hjørnet på H&M fikk jeg nesten sjokk. Denne snertne bikinien i størrelse 92 lyste mot meg og det var kun en igjen av denne typen. Skal de virkelig mene at 1 1/2 – 2 åringer skal sprade rundt med trekant bikini på stranden? Ikke er det søtt, heller helt unødvendig å kle opp barna i voksenplagg. Jeg er selv 28 år og har aldri hatt på meg en trekantbikini. Selv syntes jeg det gir veldig feil signaler, og det er virkelig ikke rart at foreldre er redde for hvem som lusker rundt på stranden på sommerstid. Jeg mener – er det virkelig nødvendig å seksualisere småbarn?

img_3095.jpg

Jeg syntes foreldre skal selv få velge hva de kjøper til sine barn, men å ha dette i bakhodet er vell ikke så dumt?

LA BARN VÆRE BARN!

 

jun 022016
 

Helt fra jeg var liten har jeg slitt med tykt og masse hår. Nå som det er så varmt ute blir håret mitt rett og slett en pest og en plage. Det blir så varmt, og jeg får veldig vondt i hodet ettersom håret mitt er så tykt. Det veier faktisk en del. Jeg var inne på tanken med å klippe meg skulderkort, men jeg vet med meg selv at jeg sikkert hadde angret selv om det er kjempe sprekt på andre. Jeg kom over Keratinbehandling på internett, og jeg bestemte meg for å undersøke litt nærmere. Veronica hadde veldig gode referanser og jeg bestilte time hos henne. Allerede i går satt jeg i salongen og jeg føler nå at jeg nesten har fått ett nytt liv. Det er litt som å gå ned i vekt – det høres kanskje rart ut men håret mitt har jeg hatet for alt i verden. Når jeg føner meg står håret mitt til alle kanter og jeg ligner på huldra. Håret mitt holder heller aldri på krøllene når jeg en sjelden gang prøver å bruke krølltangen, og jeg er lei av å bruke rettetang hver eneste dag. Dessuten er det jo også veldig skadelig for håret.

Fra ett stort, brusete, tykt og slitt hår sitter jeg nå her med ett glansfylt, sundt, lettere og rettere hår. Jeg føler meg som en ny person!
Dette er en behandling jeg definitivt kommer til å fortsette med, for resultatet er nesten for godt til å være sant.
Jeg elsker det rett og slett!

13325696_10209690736444512_7382437738245817113_n

Nå gjenstår det kun å klippe av de litt slitte tuppene pluss litt til. Håret mitt ble jo kjempe langt med denne behandlingen.
Dette varer i 3-6 måneder etter første behandling, etter flere behandlinger vil også resultatet vare lengre. Behandlingen er veldig godt for håret, og ikke skadelig. Produktene hun bruker er heller ikke testet på dyr.

Jeg vet det er mange som «sliter» akkurat med dette, og jeg fikk kjempe mange henvendelser og spørsmål i går da jeg la ut bilde på Instagram og Facebook. Jeg vet at flere av dere har allerede bestilt time eller skal gjøre dette. Ta derfor kontakt med Veronica for å avtale slik at dere finner en dag det passer dere begge. Hun er kjempe flink og veldig dyktig i faget sitt.

PS: Dette er ikke ett sponset innlegg, kun ett tips til dere som jeg håper dere kan få nytte av :)