des 302017
 

Jeg får ofte spørsmål om jeg gruer meg til fødselen. Jeg husker spesielt godt etter fødselen med Thorbjørn. Jeg var litt lei meg for at jeg ikke skulle få oppleve det igjen. Allerede da han kom til verden var vi jo klare på at to barn holdt for oss, men nå snart 5 år senere skal jeg få oppleve det igjen. Er det noe jeg gleder meg til så er det nemlig fødselen. Hele opplevelsen, hvordan kroppen jobber, støtten fra Bjørn Vidar – ja rett og slett hele settingen! En fødsel er fantastisk, og jeg har vært heldig med mine to tidligere fødsler. De har gått kjempe fint uten smertelindring. Det håper jeg det også gjør denne gangen.

Her er Thorbjørn helt fersk. Gleder meg til å kunne oppleve akkuratt ett slikt øyeblikk igjen. Det å få barnet sitt på brystet etter fødselen er en herlig følelse.

Mange spør meg om jeg skal ha smertelindring denne gangen, men jeg er veldig klar på å klare det uten noe som helst også denne gangen. Jeg har klart det to ganger før, og sta som jeg er vet jeg innerst inne med meg selv at det er nettopp dette jeg ønsker. Kroppen klarer det på egenhånd, så jeg ser ikke noe grunn til å planlegge fødselen med smertelindring før den starter. Selve fødselen kan jo være helt anderledes fra de to andre, men det vet man ikke før der og da.

Vell, akkuratt nå ser jeg frem til å avslutte dette svangerskapet. Kroppen er utslitt, og jeg sliter veldig med både søvn, bekken, rygg og kynnere. Måtte termindato nærme seg fort 😀

des 052017
 

Oh, nok en helg er forbi. For oss var det cupfinale helg i Oslo.
Riktignok ble det ikke det resultatet vi ønsket på kampen, men jeg og Bjørn Vidar hadde virkelig ett etterlengtet døgn i hovedstaden.

Det er lett å glemme kjærestelivet i de hektiske hverdagene, og jeg merket at det var godt å kun konsentrere meg om oss to denne helgen. Jeg kjenner den nyforelska følelsen kommer litt sånn snikende tilbake selv etter 12 år sammen. Det er en god følelse!

Vi gikk litt oppover i Karl Johan før det bar videre til cupfinale show på Rockefeller. Veldig koselig med julemarked, salgsboder, skøytebane og pariserhjul. Desverre var gatene så glatte, så det ble en kort og glatt tur før vi var tilbake på hotellrommet igjen.

Jeg måtte kaste inn håndkle på Rockefeller like før klokken 21.00. Da sa både kropp og bekken stopp, og det ble tidlig kveld på hotellet. Å kunne stå opp uten vekkerklokke dagen etter, til hotell frokost var fantastisk! Nå går dagene slag i slag frem mot jul, og jeg håper lille T holder seg inne frem til over nyttår.

nov 042017
 

Jeg er nå inne i uke 25 av svangerskapet, og det er ikke til å stikke under en stol at kroppen også føler på at det går mot slutten. Bekkenløsningen har kommet for fult og kynnerne strømmer på om dagen. Jeg blir ganske «hemmet» i hverdagen, og jeg har allerede kollapset her hjemme uten å kunne røre meg. Jeg var nødt til å starte med krykker, og slik blir det nok helt til babyen er født. Noen dager er såklart litt bedre enn andre, og de dagene setter jeg veldig stor pris på. Jeg har lært meg å kjenne mine begrensninger, og jeg føler meg egentlig ganske heldig som fikk dette nå og ikke så tidlig som i de andre svangerskapene (uke 6 og 8). Tenk at hormoner kan påvirke kroppen så mye.

På natten våkner jeg ofte av kynnere, og stress gjør det enda værre. Nattesøvn vet jeg nesten ikke hva er lenger. Både Ida Emilie og Thorbjørn kom begge før termin, og det antaes at det blir tidligere fødsel også denne gangen. Nå gjelder det bare å gjøre det beste ut av hverdagen, man skal jo faktisk fungere også etter fødsel.


I dag har vi vært på kino alle fire. Karsten og Petra falt i smak hos de små. Nå er det kos og avslapping med hjemmelaget pizza og «Skal vi danse» i kveld. 

Ønsker dere en fin lørdag!

okt 192017
 

Dette innlegget sitter ganske langt inne og er veldig personlig. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å dele dette. Likevell vet jeg at det er flere som lurer på vår historie, så jeg velger å dele ettersom flere har spurt hvordan dette har gått til.

Den 28 juni skulle vår verden forandre seg drastisk. Jeg trente mye pågrunn av ryggplager og hadde lagt om kostholdet. Menstrasjonen uteble, men ettersom jeg hadde lagt om kostholdet og endret livsstil trodde jeg det var en reaksjon fra kroppen. Gravid kunne jeg jo ikke være!

Etter vi fikk Thorbjørn ble vi enige om at vi ville ha to barn og vi følte at familien nå var komplett. August 2016 steriliserte Bjørn Vidar seg, for dette var den beste løsningen for oss da jeg selv reagerer kraftig på hormoner. Prøvene etter operasjonen viste seg å være en vellykket operasjon. Likevell den 28 juni følte jeg kroppen prøve å fortelle meg noe. Bjørn Vidar sa på spøk at jeg skulle ta en test, men jeg visste jo selv at den ikke skulle slå ut fordi han var steril. Likevell tok jeg en test, og resultatet slo meg i trynet!! På testen stod det 3+ og jeg skal innrømme at jeg følte at hele verden raste.

Det værste var tanken på at han kanskje trodde jeg hadde vært utro, for om jeg selv hadde vært mannen i forholdet hadde jo såklart tanken streifet meg. Jeg visste jo hele tiden at det var han som var pappaen, men det er helt utrolig hvor fort andre drar en konklusjon uten å kjenne til saken.

Dagen etter fikk vi komme på ultralyd. Jeg hadde ingen aning om hvor langt jeg var på vei. Jeg ville ikke se det lille fosteret på skjermen men jordmor fortalte at jeg da var 6+1. Tankene surret i hodet og det hele var så urealistisk. Mens jeg lå på benken spurte jeg om hjertet slo og jordmoren svarte klart og tydelig «ja». Det var dråpen i begeret, og abort var fra den stund utelukket for oss begge. Jordmoren så reaksjonen vår og det var spesielt en setning hun sa som festet seg til oss. Hun sa «Innerst inne vet dere nok hva som er rett for dere i en slik situasjon». Vi skjønte fort begge to hva hun mente, og den kvelden ble vi enige om at 4 skulle bli til 5.


Jeg skal være så ærlig å si at de to dagene har vært to av de værste dagene i livet mitt. Vi hadde allerede tatt en beslutning om å ikke få flere barn, men likevel ble jeg gravid. Det kom som ett sjokk, men nå gleder vi oss veldig til lillesøster kommer i Februar. Ett liv uten den lille i magen føles nå helt galt, og hun skal vite at hun er hjertelig velkommen til oss. Thorbjørn blir ikke lenger minst, og Ida Emilie skal få oppleve å bli storesøster en gang til.

Vi har plass i huset, bilen får plass til tre barneseter og jeg tror det var en mening med det hele! Nå har vi fått svar på at operasjonen ikke er vellykket lenger og at det rett og slett har grodd sammen. Jeg er ganske sikker på at vi vinner stort i lotto en dag! Vi gleder oss til å treffe lille T❤️

okt 122017
 

Det er en fin tid vi går i møte. Tente stearinslys, sofakrok og pledd. Snøen som daler ned fra himmelen og legger seg på bakken som ett hvitt teppe. Skiene, akebrettene og snømennen trylles frem blandt store og små. Også ikke minst julen da dere! Den er jo bare magisk! 

Jeg har ryddet bort sommerklærne for i år å byttet ut med vintergarderoben til både store og små. Kulda kommer fortere enn man tror og plutselig står man der med is på frontruta slik jeg gjorde etter jobb forrige uke. Jeg elsker å være ute i snøen med ungene. Lage snømenn, kaste snøballer, lage snølykter og stå på ski. Skigåing fikk de skikkelig sansen for i fjor og jeg håper vi får til en tur på fjellet før den lille kommer. De elsker å være ute i den deilige luften og hva er vell bedre enn de deilige rosa bollekinenne når man kommer inn igjen? 

I år har vi valgt todelt sett til ungene. Vinterjakke og skibukse. Det er lettere for de når de skal på do, og det er lettere å variere om det skulle bli for varmt. 

Hva syntes du er det aller beste med vinteren? Er du klar for snøen?😀
Ps: Husk kuldekrem!

//Inneholder reklame

sept 152017
 

For ikke mange dagene siden fikk vi brev hjem i postmappen til 2.klassingen om frivillig sykling til og fra skolen. Lappen ble aldri levert i retur fra oss, for veien fra skolen og hjem er rett og slett for farlig til at en 7 åring skal kunne få sykle hjem alene. Husker selv da jeg gikk i 5 klasse, da kunne vi endelig få sykle til skolen, men det er dog noen år siden. Nå har det altså gått fra 5 til 2 klasse. Jeg vet noen i klassen til Ida Emilie sykler både til og fra skolen men de har nok en tryggere vei håper jeg. Ida Emilie går jo ikke hjem alene engang. Hun blir kjørt til og fra hver eneste dag, og jeg er kjempe glad for at vi har denne muligheten.

Når er egentlig barna store nok til å kunne tilpasse seg trafikken og lese trafikkbildet?
Når er de store nok til å beregne avstand, vente til det er klart og føle seg trygge? 

Når ungene skal ut å sykle er det viktig med en godt utstyrt og trafikksikker sykkel.
Sykler fra Ghost er virkelig å anbefale. Utvalget er stort og her finner du sykler for både liten og stor.

Nå har vi faktisk også sagt opp SFO plassen hennes og det er en helt fantastisk følelse! Jeg kan telle på 2 hender hvor mange ganger hun har vært på SFO i 1 klasse, og når man har muligheten til å slippe føles dette riktig.
Høsten har virkelig meldt sin ankomst og det er frostrøyk når vi går utenfor døren på morgningen. Pannebåndene er funnet frem og sommertøyet er pakket bort. Det blir stadig mørkere på kvelden, og snart er det også mørkt når barna går og sykler til skolen. Anbefaler absolutt alle foreldre å ta på barna sine refleksvest (og selvfølgelig hjelm!) når de små tassene er ute å vandrer langs veien. Det kan fort skje en ulykke og vi har ingen å miste!

 (Bildet er lånt fra Tønsberg blad)

Så, hvor gamle syntes DU barn bør være?

//Innlegget er skrevet i samarbeid med bikester.no

apr 192017
 

Påsken er allerede over men selvom det har vært kaldt har vi hatt en veldig fin påske lilevell. Vi har vært på Daftø, og ungene har storkost seg hver eneste dag. Det har vært aktiviteter for ungene med Daftø piratene hver eneste dag, så vi har ikke kjedet oss. Ungene har hatt andre barn å leke med og da vi måtte vende snuten hjemover på mandag var de ikke akkuratt så happy med det. Det er jo tross alt ett godt tegn, de elsker å være der!?

Da vi kom på Daftø på Onsdagen stod denne tøffingen i gården vår å ventet på oss. Perfekt på campingplassen til stranden, butikken eller lignende! Også så kul da!! Vi låner den av Kim, kjæresten til Villa Paprika eller Camilla som hun heter. Han selger disse i nettbutikken sin: www.lord-gekko.no og i går ble mange nyheter lagt ut i nettbutikken hans.

Gjett om jeg hadde en fornøyd mann i påsken da? Hehe…


Vi har vært med på eggjakt, skattejakt, rebusløp og kjørt Daftø toget.


I veien utenfor campingvognen har det kommet flotte tegninger av kritt og leken har pågått flere timer.


Nå teller ungene dager igjen til vi skal på Daftø, og jeg er så glad i hjerterota mi for at de får oppleve den samme følelsen som jeg selv satt med da jeg var liten. Gøy å videreføre ganle tradisjoner!

feb 262017
 

Har noen av dere fått denne slengt i tryne noen gang? Det å ikke bli trodd av dine nærmeste er utrolig smertefullt.. Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal vi se syke ut for å bli forstått,for å bli trodd? Jeg blir så irritert og lei når jeg blir møtt med disse fordommene. Jeg ønsker ikke at noen skal se meg slite, jeg orker ikke å se meg selv syk. Man kan faktisk ikke se smertene noen har inni kroppen sin, for vi har ikke røngten øyner. Noen ganger kunne jeg ønske jeg andre det, for å faktisk skje hva som foregår i ryggen min.

Når noen har brukket en arm eller ligger med spy syken – så får de trøst og forståelse med engang, for da ser man det…
Men hva når »sykdommen» skyldes noe man ikke kan se? Fortjener ikke vi også trøst?
Fortjener ikke vi å bli trodd på?

Dere skulle bare visst hva som ligger bak… For bak dette såkalte »friske» ansiktet så finnes det en sliten jente, ei jente som er lei av å aldri føle seg i form, ei jente som gråter fordi hun har så sinnsyke smerter i ryggen, en jente som er lei å måtte dra tidligst hjem fra bursdager, en jente som er lei av å ikke kunne være den mammaen ungene fortjener og en jente som er lei av å måtte sette livet sitt på «vent».

img_5509.jpg

Hver eneste dag gjør jeg ting som kan forebygge, øvelser og råd jeg har fått av spesialistene. Desverre tar dette tid, men jeg trenger forsåelse og ikke de kommentarene som trykker meg enda mer ned i gjørma. Jeg skal gå i ulent terreng, og minst 5 ganger i uka er jeg på skogstur. Nå har det kommet snø og i dag skal jeg ut å gå i snøen. Ut å gå det det ikke er måkt, bli klissbløt i beina og bruke de få kreftene jeg har igjen. Jeg er så lei av å måtte utsette alt – og når jeg nå har fått en gylden mulighet til å kunne forebygge i annet terreng blir det også slått ned på.

Ingen dager er like. Selv den samme dagen trenger ikke å være lik. En tid på døgnet kan være bedre men også til å grine av. Jeg gjør alt jeg kan! Jeg vil ikke være syk, jeg vil være frisk og rask slik som jeg alltid var før.. Det er ingen ferie å være stkemeldt bare så det er sagt! Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag i smerter! Oppi alt dette negative (beklager det, måtte bare få tankene ut en plass) så tenker jeg positivt!
En liten kamp i livet gjør meg bare sterkere! 

feb 262017
 

Ida Emilie og Thorbjørn elsker å bade i boblebadekarer vårt. Ida Emilie er avhengig å oljebade pågrunn av eksemen sin og avogtil er det veldig deilig for oss voksne å plaske litt også. Det er jo ganske deilig å drømme seg bort i bølger, massasje og varmt vann..
Når ungene bader sammen vil de gjerne ofte ha hele lekerommet oppi badekaret. De elsker å ha rollespill og lek mens de bader. For en stund siden kom jeg over en artikkel på internett ang badeleker og sjekket ungene sine samtidig.
Dere vet denne søte obligatoriske badeanda som de fleste har i badekaret sitt??
Den ser jo ganske snill og søt ut der den koser seg i skummet.

Så bestemte jeg meg for å gjøre som artikkelen sa. Klippe hodet av den og se hva som skjuler seg innvendig.

Jepp, det var det jeg fryktet. Denne badeleken inneholder muggsopp, gjærsopp og tarmbakterier. Jeg var rask til å fjerne de andre badeendene samtidig og kastet de i søpla. De kommer aldri til å bade sammen med ungene igjen. Muggsoppen kommer av all såpen, fett og svette fra kroppen som samler seg i leken. Nå er ungene mine så store at de heldigvis ikke putter lekene i munnen, men har du ett mindre barn bør du være oppmerksom på dette.

feb 082017
 

I helgen tok vi en kjærestetur som har vært planlagt en stund allerede. Det var tid for Swedish Open 2017 i Linkjöping. Bjørn Vidar hadde booket oss inn på samme hotell som proffene bodde på og det var jo litt stas! Herregud så gøy det var – og herlig å komme seg bort og ikke bare deppe over en kranglete rygg. Før vi dro hadde jeg avtalt møte med en av squashproffene. Han er nr 3 i verden og vant hele turneringen i Linkjöping. Han møtte meg og Bjørn Vidar etter semifinalen på Lørdag, og jeg vet at Bjørn Vidar syntes det var stas, han visste nemlig ikke noe. Lørdag kveld dro vi på Backstage. Mingling, middag og show med proffene. Det ble tidlig kveld på oss da jeg sleit veldig med ryggen, men gøy var det. Gleder meg allerede til neste år!?


Men.. borte bra – hjemme best. Var utrolig deilig å komme hjem til ungene igjen. De koste seg sammen med besteforeldre og hadde så mye å fortelle oss.