okt 192017
 

Dette innlegget sitter ganske langt inne og er veldig personlig. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å dele dette. Likevell vet jeg at det er flere som lurer på vår historie, så jeg velger å dele ettersom flere har spurt hvordan dette har gått til.

Den 28 juni skulle vår verden forandre seg drastisk. Jeg trente mye pågrunn av ryggplager og hadde lagt om kostholdet. Menstrasjonen uteble, men ettersom jeg hadde lagt om kostholdet og endret livsstil trodde jeg det var en reaksjon fra kroppen. Gravid kunne jeg jo ikke være!

Etter vi fikk Thorbjørn ble vi enige om at vi ville ha to barn og vi følte at familien nå var komplett. August 2016 steriliserte Bjørn Vidar seg, for dette var den beste løsningen for oss da jeg selv reagerer kraftig på hormoner. Prøvene etter operasjonen viste seg å være en vellykket operasjon. Likevell den 28 juni følte jeg kroppen prøve å fortelle meg noe. Bjørn Vidar sa på spøk at jeg skulle ta en test, men jeg visste jo selv at den ikke skulle slå ut fordi han var steril. Likevell tok jeg en test, og resultatet slo meg i trynet!! På testen stod det 3+ og jeg skal innrømme at jeg følte at hele verden raste.

Det værste var tanken på at han kanskje trodde jeg hadde vært utro, for om jeg selv hadde vært mannen i forholdet hadde jo såklart tanken streifet meg. Jeg visste jo hele tiden at det var han som var pappaen, men det er helt utrolig hvor fort andre drar en konklusjon uten å kjenne til saken.

Dagen etter fikk vi komme på ultralyd. Jeg hadde ingen aning om hvor langt jeg var på vei. Jeg ville ikke se det lille fosteret på skjermen men jordmor fortalte at jeg da var 6+1. Tankene surret i hodet og det hele var så urealistisk. Mens jeg lå på benken spurte jeg om hjertet slo og jordmoren svarte klart og tydelig «ja». Det var dråpen i begeret, og abort var fra den stund utelukket for oss begge. Jordmoren så reaksjonen vår og det var spesielt en setning hun sa som festet seg til oss. Hun sa «Innerst inne vet dere nok hva som er rett for dere i en slik situasjon». Vi skjønte fort begge to hva hun mente, og den kvelden ble vi enige om at 4 skulle bli til 5.


Jeg skal være så ærlig å si at de to dagene har vært to av de værste dagene i livet mitt. Vi hadde allerede tatt en beslutning om å ikke få flere barn, men likevel ble jeg gravid. Det kom som ett sjokk, men nå gleder vi oss veldig til lillesøster kommer i Februar. Ett liv uten den lille i magen føles nå helt galt, og hun skal vite at hun er hjertelig velkommen til oss. Thorbjørn blir ikke lenger minst, og Ida Emilie skal få oppleve å bli storesøster en gang til.

Vi har plass i huset, bilen får plass til tre barneseter og jeg tror det var en mening med det hele! Nå har vi fått svar på at operasjonen ikke er vellykket lenger og at det rett og slett har grodd sammen. Jeg er ganske sikker på at vi vinner stort i lotto en dag! Vi gleder oss til å treffe lille T❤️

okt 032017
 

Gleden var stor i huset da det rygget opp en lastebil i gården for å levere en pakke til oss. Ungene var helt i ekstase, og det var de som fikk æren av å åpne den. Det er ikke til å stikke under en stol at vi mangler MYE babyutstyr til lille T skal komme. Heldigvis er det jul før terminen, så vi kommer til å ønske oss masse nødvendige ting da. Vi skulle jo ikke ha flere barn, så jeg har selvfølgelig solgt unna alt i god tro.

Gleden var stor da det viste seg å være en pakke fra selveste Skip Hop!
Jeg mener… det kunne jo ikke passet bedre med denne forundringspakken!

Pakken inneholdt en helt nydelig babygym, ett mykt deilig teppe, nattlampe og en vognleke.

DSC00211dddd

Se på de nydelige pastellfargene på babygymmen. Den er bare såå fin!

DSC00214ffffff
DSC00216ggggg

Thorbjørn er obligatorisk prøvekanin.

DSC00233gggg
DSC00241kkkk

Og se på dette nattlyset! Den har i tillegg 4 forskjellige behaglige melodier.
Jeg er sikker på at lille T kommer til å bli fascinert av dette.
Gleder oss til å ta i bruk alt dette.

DSC00239ssss

I dag er jeg allerede halvveis i svangerskapet og i går var vi å så på vogner. Jeg tror nemlig vi har funnet vår drømmevogn nå og denne gangen blir det en Emmaljunga. Vi falt veldig for den begge to, og slo fort fra oss de vi hadde i tankene fra før av praktiske grunner. Babygym, amming, trille barnevogn… trodde aldri vi skulle få oppleve dette igjen. Vi gleder oss masse!

//Sponset innhold

sept 222017
 

Endelig var dagen kommet. Jeg har tellet dager til vi kunne få se den lille mageboeren igjen. Magefølelsen denne gangen har aldri vært så sterk noen gang. Jeg har hele tiden omtalt babyen som han og jeg har drømt utallige mange drømmer om blått tøy, blå kosebamser og bittesmå lekebiler. Stemte magefølelsen min?


Ida Emilie og Thorbjørn var veldig klare for å finne ut om det var en gutt eller jente som kommer i februar. Ida Emilie håpte på jente, mens Thorbjørn ville gjerne ha en lillebror. Ida Emilie sa så fint her om dagen: «Mamma, det spiller egentlig ingen rolle om det er gutt eller jente. Det viktigste er at babyen er frisk». Hun har så rett!! Denne gangen hadde vi ingen ønsker om kjønn, for det er jo faktisk som Ida Emilie pent sier, det viktigste er at babyen er frisk.

Klokken slo 09.00 og en hyggelig jordmor tok oss imot på Kalnes sykehus. Hun lo litt av historien vår, for det er jo faktisk ikke mange som blir gravide til trosss for sterilisering. Hun tok alle mulige mål og undersøkelser før hun tilslutt fortalte kjønnet på den lille babyen vår. Jeg kjente tårene presset på, og jeg var så lykkelig! Tenk at vi skal få vårt barn nummer 3. Det var nesten litt uvirkelig å ligge der under ultralyden for jeg hadde jo aldri i livet forestilt meg at vi skulle gjennom dette sammen en gang til. Lykkelige gikk vi ut av sykehuset og dro rett på Name It for å handle inn de første fargede plaggene.

Gleden av å fortelle nyheten til de kommende storesøsknene var stor, og det er tydelig at de gleder seg veldig begge to. Det er så deilig å endelig kunne begynne med innkjøp til lille T. Nå skal jeg kose meg med planlegging frem til den lille kommer.


I februar kommer det nemlig en liten prinsesse til verden. Vi gleder oss masse!
Magefølelsen stemte altså ikke :)

sept 152017
 

For ikke mange dagene siden fikk vi brev hjem i postmappen til 2.klassingen om frivillig sykling til og fra skolen. Lappen ble aldri levert i retur fra oss, for veien fra skolen og hjem er rett og slett for farlig til at en 7 åring skal kunne få sykle hjem alene. Husker selv da jeg gikk i 5 klasse, da kunne vi endelig få sykle til skolen, men det er dog noen år siden. Nå har det altså gått fra 5 til 2 klasse. Jeg vet noen i klassen til Ida Emilie sykler både til og fra skolen men de har nok en tryggere vei håper jeg. Ida Emilie går jo ikke hjem alene engang. Hun blir kjørt til og fra hver eneste dag, og jeg er kjempe glad for at vi har denne muligheten.

Når er egentlig barna store nok til å kunne tilpasse seg trafikken og lese trafikkbildet?
Når er de store nok til å beregne avstand, vente til det er klart og føle seg trygge? 

Når ungene skal ut å sykle er det viktig med en godt utstyrt og trafikksikker sykkel.
Sykler fra Ghost er virkelig å anbefale. Utvalget er stort og her finner du sykler for både liten og stor.

Nå har vi faktisk også sagt opp SFO plassen hennes og det er en helt fantastisk følelse! Jeg kan telle på 2 hender hvor mange ganger hun har vært på SFO i 1 klasse, og når man har muligheten til å slippe føles dette riktig.
Høsten har virkelig meldt sin ankomst og det er frostrøyk når vi går utenfor døren på morgningen. Pannebåndene er funnet frem og sommertøyet er pakket bort. Det blir stadig mørkere på kvelden, og snart er det også mørkt når barna går og sykler til skolen. Anbefaler absolutt alle foreldre å ta på barna sine refleksvest (og selvfølgelig hjelm!) når de små tassene er ute å vandrer langs veien. Det kan fort skje en ulykke og vi har ingen å miste!

 (Bildet er lånt fra Tønsberg blad)

Så, hvor gamle syntes DU barn bør være?

//Innlegget er skrevet i samarbeid med bikester.no

sept 042017
 

Dette svangerskapet ble alt annet enn forventer. Da jeg fant ut at jeg var gravid var jeg mest sint og skuffet. Jeg klarte ikke se gleden i noen ting. Å titte på babyklær i butikken ga meg ingenting, ei heller planleggingen fremover. Det gikk inn på meg psykisk, og jeg har nok stengt meg selv litt inne fra omverden. Den eneste gleden var familien vår som støttes oss i situasjonen vi nå hadde havnet i. Situasjonen i seg selv var uønsket, men det var bare en ting å gjøre – gjøre det beste ut av det! Jeg var overhode ikke forberedt på å skulle gå gravid en gang til. Bekkenet mitt har vært en pest og en plage de andre svangerskapene og jeg kjente jeg gruet meg til å oppleve det samme. Bank i bordet, nå er jeg i uke 16 og har ikke merket noe til det enda heldigvis, men enda er det jo mange uker igjen. Jeg henger over doskålen hver eneste dag og det skal ikke mye til før jeg får kynnere. I natt har jeg sovet minimalt. Uansett hvordan jeg vrir og vender meg føles det ut som om hele magen skal sprenge. Jordmor sier det er kynnere og jeg kjenner det jo igjen fra tidligere.

Nå kjenner jeg endelig gleden, hvertfall litt. Jeg har dukket i den store vognjunglen og jeg tror vi er enige i hvilken vogn det faller på. Navn til baby har allerede vært klart i flere uker, og jeg har funnet frem litt ting (som jeg overhode ikke visste jeg hadde) fra Thorbjørn og Ida Emilie. Det er snakk om dyner, ullpledd, sengetøy og litt annet. Dette skal vaskes og gjemmes bort til tiden er inne for å ta det frem igjen.

(Bildet er fra da Thorbjørn var nyfødt)

Vi starter jo helt på nytt. Jeg hadde solgt unna alt av utstyr og klær fordi vi ikke skulle ha flere barn. Vogn velger jeg denne gangen å kjøpe brukt. Det eneste vi har er sprinkelseng og vugge. Heldigvis har vi god tid på oss.. Nå som jeg kjenner spark daglig og magen vokser merker jeg at jeg begynner å glede meg til fødselen. Fødselen i seg selv er jo bare helt fantastisk! Jeg krysser fingrene for at denne gangen går like bra som de to forrige. Jeg hadde veldig fin opplevelse av det hele, og krysser fingrene for at det blir slik denne gangen også. Det var som å bli litt nyforelska igjen. Både i babyen, mannen og de kommende storesøsknene. Det er faktisk en stor mestringsfølelse å føde ett barn, det kan ingen ta fra oss kvinner.


(Under fødselen med Ida Emilie)

Planleggingen i huset har allerede startet. Vi har plass nok, men må omrokkere litt på soverommene. Lekerommet har byttet plass og ungene har fått egen kjellerstue med bad. Her kan de ha masse venner på besøk uten at vi flyr oppå de hele tiden. Underetasjen blir da deres og løsningen er egentlig helt genial.

Vell, nå ser jeg frem til å planlegge litt mer. Kjøpe inn ting og tang vi trenger til vår nye verdensborger.
Hodet er omstilt og jeg kjenner endelig GLEDE!
Når babyen er kommet til oss kommer jeg nok til å tenke at denne perioden er helt absurd.
Man vil jo aldri bytte bort ett barn med noe, og det er den største gleden i livet man kan få.


(En stolt storesøster på sykehuset da Thorbjørn kom til verden i 2013)

Hvordan har ditt svangerskap vært?

aug 292017
 

Hei og takk for sist! Nå er det jaggu en stund siden jeg har skrevet på bloggen. Jeg fant ut at jeg trengte en skikkelig lang ferie fra skrivingen. Vi har hatt en knallfin sommer, og nå som skolen er igang igjen er man inne i gamle rutiner igjen.

Sommeren satte spor, det skal virkelig sies. Seint i Juni fikk vi en beskjed vi aldri trodde vi skulle få, for i utgangspunktet var det umulig. Jeg var gravid! Alle tankene ble spinnville og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Vi hadde året før tatt beslutningen om at vi ikke skulle ha flere barn, men nå stod jeg der altså med positiv test i hånda likevell.  Jeg hadde på dette tidspunktet lagt om livsstilen, trente masse pågrunn av ryggplagene mine og tok ikke ett eneste tegn på at jeg kunne faktisk være gravid. Mensen uteble, men likevell var det jo umulig at jeg var gravid og den tanken slo meg faktisk ikke. Bjørn Vidar tøyset med at jeg skulle ta en test, og det gjorde jeg. Jeg hadde liggende etter prøvingen med Thorbjørn og det var ingen tvil. Den kunne ikke bli mer positiv. Vi er da den ene av 10.000 stk denne kan skje med. Hva er oddsen for at det skulle bli oss? Vi må snart vinne i lotto…

Det tok lang tid før jeg klarte å forsone meg med at vi faktisk skulle få ett barn til. Abort er uaktuelt og det er jeg veldig imot. Vi mener det uskyldige barnet bør få en sjanse når det først har klart å komme seg opp og frem. Vi har allerede vært på 2 ultralyder og neste er 21 September. Da får vi vite om det er en liten gutt eller jente som gjemmer seg i magen. Selv har jeg veldig guttefølelse, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle hvilket kjønn det er.

Jeg har ikke termin før i Februar 2018, men jeg tror likevell tiden vil gå fort frem til det. Gjett om Ida Emilie og Thorbjørn gleder seg da? :)

apr 192017
 

Påsken er allerede over men selvom det har vært kaldt har vi hatt en veldig fin påske lilevell. Vi har vært på Daftø, og ungene har storkost seg hver eneste dag. Det har vært aktiviteter for ungene med Daftø piratene hver eneste dag, så vi har ikke kjedet oss. Ungene har hatt andre barn å leke med og da vi måtte vende snuten hjemover på mandag var de ikke akkuratt så happy med det. Det er jo tross alt ett godt tegn, de elsker å være der!?

Da vi kom på Daftø på Onsdagen stod denne tøffingen i gården vår å ventet på oss. Perfekt på campingplassen til stranden, butikken eller lignende! Også så kul da!! Vi låner den av Kim, kjæresten til Villa Paprika eller Camilla som hun heter. Han selger disse i nettbutikken sin: www.lord-gekko.no og i går ble mange nyheter lagt ut i nettbutikken hans.

Gjett om jeg hadde en fornøyd mann i påsken da? Hehe…


Vi har vært med på eggjakt, skattejakt, rebusløp og kjørt Daftø toget.


I veien utenfor campingvognen har det kommet flotte tegninger av kritt og leken har pågått flere timer.


Nå teller ungene dager igjen til vi skal på Daftø, og jeg er så glad i hjerterota mi for at de får oppleve den samme følelsen som jeg selv satt med da jeg var liten. Gøy å videreføre ganle tradisjoner!

mar 282017
 

//sponset behandling

Forrige uke var det endelig tid for ett besøk hos Studio Mastelle. Madeleine ønsket meg varmt velkommen for nye vipper. Jeg er nemlig en av de som ikke bruker så mye sminke. Som småbarnsmor har jeg som sikkert flere andre liten tid til meg selv, og jeg er dessverre ikke så flink til å prioritere meg selv som jeg kanskje burde vært. De to timene hver 3 uke er skikkelig luksus og jeg storkoser meg hos Madeleine. Hun driver en hyggelig salong med varme og jordnære farger. Dere må nesten bare dra dit for å føle stemningen, for den er virkelig beroligende.

17619329_10212690315392111_1474450324_n
17580253_10212690316232132_755436640_n
17619340_10212690316672143_201526584_n

Jeg valgte volumvipper, og jeg kan på hånden med hjertet si at jeg aldri har vært så fornøyd før.
Elsker at øynene ser så åpne ut. Jeg har faktisk litt «vanskelige naturlige vipper», men dette syntes jeg Madeleine klarte kjempe bra.

17619553_10212690169468463_634748080_n
17619775_10212690170148480_1376096747_n
17555124_10212690169828472_1251351081_n
17619794_10212690318112179_2011696887_n

Jeg har time igjen for påfyll om 2 uker, og jeg gleder meg allerede til å komme tilbake.
Jeg oppfordrer alle småbarns mammaer å unne seg en liten time eller to med luksus i hverdagen. Det er gull verdt, og det er deilig å senke skuldrene for å la noen andre gjøre jobben. Studio Mastelle holder til på Greåker i Sarpsborg.
Madeleine driver ikke med bare vipper. Hun utfører også negldesign, Permanent vippebøy, brynstyling, microblading (kommer 2017), sminke og hudpleie. Her kan du altså få pleie fra topp til tå.

Ønsker du å bestille time kan du sende Madeleine en melding på Facebook eller ringe 995 21 148.

Unner du deg litt egentid?

mar 262017
 

Åhh, for en nydelig dag å våkne opp til. Skyfri himmel, sola steker og blide barn. Kan det bli bedre? Vell, det er hvertfall ett godt grunnlag for dagen. Vi er på Daftø i helgen, og er det ett sted jeg slapper av og lader batteriene er det virkelig her.

Nyte det fine været, være glad for at ungene har så mange å leke med og ikke minst – spille spill!

Morgningen i dag var intet unntak. Yatzy er skikkelig populært og når vi stod opp ble det en runde sammen med ungene.

Med morrasveisen på plass og pysjen på – hvem var det som skulle vinne nå?


Det hjelper alltid å blåse på terningene, eller hva?


Gjett hvem som vant da? Med flagget til topps var han strålende fornøyd.


Jeg mener dette var en god start på dagen for vår del. Nå kjenner jeg lukten av nystekte baguetter og frokosten er rett rundt hjørnet. Lag dere en nydelig dag.

feb 262017
 

Har noen av dere fått denne slengt i tryne noen gang? Det å ikke bli trodd av dine nærmeste er utrolig smertefullt.. Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal vi se syke ut for å bli forstått,for å bli trodd? Jeg blir så irritert og lei når jeg blir møtt med disse fordommene. Jeg ønsker ikke at noen skal se meg slite, jeg orker ikke å se meg selv syk. Man kan faktisk ikke se smertene noen har inni kroppen sin, for vi har ikke røngten øyner. Noen ganger kunne jeg ønske jeg andre det, for å faktisk skje hva som foregår i ryggen min.

Når noen har brukket en arm eller ligger med spy syken – så får de trøst og forståelse med engang, for da ser man det…
Men hva når »sykdommen» skyldes noe man ikke kan se? Fortjener ikke vi også trøst?
Fortjener ikke vi å bli trodd på?

Dere skulle bare visst hva som ligger bak… For bak dette såkalte »friske» ansiktet så finnes det en sliten jente, ei jente som er lei av å aldri føle seg i form, ei jente som gråter fordi hun har så sinnsyke smerter i ryggen, en jente som er lei å måtte dra tidligst hjem fra bursdager, en jente som er lei av å ikke kunne være den mammaen ungene fortjener og en jente som er lei av å måtte sette livet sitt på «vent».

img_5509.jpg

Hver eneste dag gjør jeg ting som kan forebygge, øvelser og råd jeg har fått av spesialistene. Desverre tar dette tid, men jeg trenger forsåelse og ikke de kommentarene som trykker meg enda mer ned i gjørma. Jeg skal gå i ulent terreng, og minst 5 ganger i uka er jeg på skogstur. Nå har det kommet snø og i dag skal jeg ut å gå i snøen. Ut å gå det det ikke er måkt, bli klissbløt i beina og bruke de få kreftene jeg har igjen. Jeg er så lei av å måtte utsette alt – og når jeg nå har fått en gylden mulighet til å kunne forebygge i annet terreng blir det også slått ned på.

Ingen dager er like. Selv den samme dagen trenger ikke å være lik. En tid på døgnet kan være bedre men også til å grine av. Jeg gjør alt jeg kan! Jeg vil ikke være syk, jeg vil være frisk og rask slik som jeg alltid var før.. Det er ingen ferie å være stkemeldt bare så det er sagt! Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag i smerter! Oppi alt dette negative (beklager det, måtte bare få tankene ut en plass) så tenker jeg positivt!
En liten kamp i livet gjør meg bare sterkere!